Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Joh. 10,27–28.
Av alle bilder som Jesus bruker om seg selv, synes jeg dette om hyrden er et av de dypeste. Det er særlig to egenskaper som vi alltid forbinder med en hyrde: Årvåkenhet og ømhet.
Hvor dette passer på Jesus.
Han våker over sine. Han slipper dem aldri av syne. Han kjenner alle deres vanskeligheter og alle deres fiender. Han vet om farene – de særegne farer, og passer alltid på. Hvordan ville det ellers gå oss? Vi går så ofte med bind for øynene – sløve og trygge – vi var forlengst blitt rovdyrets bytte hvis ikke vår gode hyrde hadde våket over oss – hver dag og hvert skritt i vårt liv. Hvilken trygghet det bare er å vite at vi blir passet på av ham som aldri blir sløv eller trett.
Og han våker over oss med ømhet. Ømmere enn noen venn, ømmere enn noen mor er Jesus. Man ser ham ofte avbildet som hyrden med et lite lam i armene – det er betegnende for hans hjertelag. Hvor han forstår å bære. Som en mor tar og bærer sitt barn når det er usselt – så usselt at det ikke kan ligge – slik bærer Jesus sitt får. Og hvor svak og elendig en kristen enn kan føle seg, ingen er for elendig til å bæres. For all vår sorg og nød har han hjelp – for alt eier hans hyrdehjerte forståelse og trøst.
Kommentarer
Legg inn en kommentar