«Og Herrens Ånd kom over David fra den dag og fremdeles,» 1.Sam.16,13
Et mektig Åndens verk gjorde at David ble den mannen han ble, ikke en ufeilbarlig skikkelse som ikke kjente til fall og oppreisning, men en Guds mann som fikk være til stor velsignelse både for samtid og ettertid. Dette Åndens verk var ikke bare en enkelt opplevelse, som da han ble salvet til konge midt blant sine brødre. Den dagen kom Guds Ånd over ham, men det som var enda bedre - han ble over ham. Ikke alltid virket Guds Ånd like sterkt i og gjennom David, men han hadde i hele sitt liv en fylde og en kraftkilde å øse av som ikke bare ble ham til velsignelse, men som også gjorde ham til en velsignelse.
Med mange av oss er det kanskje slik at vi mer trakter etter spesielle opplevelser enn etter et vedvarende åndsfylt liv. Opplevelsen bør og skal vi ha, men hverdagslivet stiller så mange krav til oss, berettigede og uberettigede, at vi trenger noe å øse av hver eneste dag. Åndens dåp og fylde er ikke ment bare som en opplevelse, en salig erfaring som vi kan se tilbake på med takknemlighet og glede. Det skal være en iboende kraft som vi øser av hver eneste dag.
Å være fylt av Ånden er ikke først og fremst å være seg bevisst at man har hatt en opplevelse engang. Åndsfylden gir seg til kjenne under forhold som for det meste er helt annerledes enn dem vi forbinder med sterke møter og åndssalvelse.
Om Stefanus heter det at han var fylt av Ånden - ikke bare på den øvre salen, blant de andre vennene - men da han gjorde tjeneste ved bordene og han sank i kne i steinregnet. Åndsfylden fulgte ham i hverdagslivet og i prøvelsen. Det er den slags åndsfylde vi trenger, og den kan vi få.
Kommentarer
Legg inn en kommentar