Velsignende hender

Av Magne C. Krohn

Luk 24,46-53
«Så førte han dem ut mot Betania. Og han løftet sine hender og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen,» v 51.

Det hendte i en skoleklasse for mange år siden, da kristendom enda var hovedfag, og barn var mer fortrolige med den bibelske begrepsverden. Med stor grundighet hadde læreren undervist om betydningen av Jesu liv, død og oppstandelse. Nå stod himmelfartsdagens budskap på dagens timeplan.

«Ble Jesus ferdig med sin gjerning da han var her på jorden?» spør læreren. En gutt rekker hånden i været: «Nei, han ble nok ikke ferdig. Han ble ikke ferdig med å velsigne!»

Ordet velsignelse er vel helst diffust for en generasjon med klaustrofobi for Kanaans språk. I Skriften er det et ord for alt det Gud gir og gjør i sin godhet og kjærlighet. Det å leve under Guds velsignelse, betyr at forbannelsen er tatt bort og frelsesgodene gitt oss.

Et enkelt vitnesbyrd fra min venn og kollega fra Bibelskolen, Øivind Tønnesen, sitter ennå i meg: «Hver gang jeg i min fattigdom tigger og ber himmelens Gud om nåde og tilgivelse, rekkes naglemerkede hender mot ham, og jeg hører Jesu milde stemme: Herre, tilgi ham, for disse merkenes skyld!»

Ser du dem ikke for deg: Spørrende, engstelige disipler, overveldet av det de har opplevd. De ser ham, og det siste de ser er – Jesu velsignende hender!

«Og når vi går fra verdens ve,
la oss i avskjedsstunden se
dine velsignende hender!»