Etterfølger, vitne og veileder

Av Erling Ruud

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han traff nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias.» – Så førte han Simon til Jesus. Joh 1,41–43

Her har vi hørt en fortettet beretning om en enestående forvandling på kort tid. Først hørte Andreas døperens ord «Se, der er Guds lam!» Så fulgte han Jesus og hans innbydelse «Kom og se!» Og så vitner han for sin bror og fører ham til Jesus.

Slik starter troen og slik vokser den. Vi blir veivisere umiddelbart etter omvendelsen, akkurat som et lys som er tent, øyeblikkelig lyser vi for andre og viser vei. Lyset trenger ikke å vente med å lyse til det har brent en tid. Nei, det kan simpelthen ikke la være å lyse når det først er tent. Til dem som trodde sa Jesus ikke at de skulle bli verdens lys, men han sa: dere er verdens lys.

Andreas ble ikke den store evangelist, men nettopp hans eksempel viser de veldige muligheter vi alle har til å bli vitner og veivisere til Jesus. Ett enkelt såkorn kan gi mange fold, som igjen kan gi mange flere fold. Andreas vitnet og førte sin bror til Jesus, og så ble Peter Guds menighets klippe. – Ingen kirke uten Peter – nei, men ingen Peter uten Andreas! –

Ikke kunne Andreas ane hvor stor betydning hans enkle vitnesbyrd skulle få. Han grep den første anledningen, og det var nok. Heller ikke vi skal vente på å få usedvanlige anledninger, men følge Salomos visdom (Ordsp 25,11): «Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.»

Ikke behøver vi være så veltalende for å kunne bli brukt til vitne og veiviser. Andreas sa noen enkle ord om Messias og gav ingen forklaring, men føyde bare til «Kom og se». – Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, et lite ord om Jesus, å si det, si det dog! – Et kjennetegn på åndelig liv i troen er trangen til å si et ord om Jesus. Eier vi dette åndelige livstegn, vil Herren lede oss til den som er oss nærmest.