Bare hos Gud er grunn

Av Erling Ruud

«Han drog meg opp av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.» Salme 40,3.

Utenfor Gud er avgrunn – bare hos Gud er grunn, skrev professor Niels Bohr. Slik kan en naturforsker erkjenne at alt flyter her i verden og i universet, mens det ene faste punkt i tilværelsen er Gud selv. Og hvert redelig menneske som virkelig søker å finne feste for tanken og grunnvoll å bygge på i tid og evighet, feste for tro og håp, må sanne dette.

Ingen ser vel klarere at «utenfor Gud er avgrunn» enn den som for alvor vil søke å dra seg selv opp av syndens dynd. Jo alvorligere en tar fatt, jo dypere synker en, akkurat som i havdynd eller myr. Det under som skjer når et menneske roper til Gud i sin fortvilte hjelpeløshet, det er at en finner at «Gud er grunn». Guds navn er «jeg er» – den evige uforanderlige.

Gud er første årsak, første grunn, slik at av ham og ved ham og til ham er alle ting. Gud er før alle ting og blir etter alle ting. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, og han er hele alfabetet.

Vaklende og ustø vingler mennesket gjennom livet på avgrunnens rand uten troens faste grunnvoll. Men Guds faste grunnvoll er lagt, det er Jesus Kristus. Han er troens grunn og troens vei, og med ham kan vi gjøre faste trinn på livets vei mot evighetens hjem.