En betroelse

Av Oddvar Nilsen

«Men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet ble oss betrodd...» 1. Tess. 2,4.

Når Paulus taler om sin tjeneste, går det alltid fram at det er Gud som har satt ham til denne. Det var Gud som kalte ham, Gud utrustet ham, og Gud la gjerningene til rette så han kunne vandre i dem. Han sier også at Gud hadde betrodd ham evangelieforkynnelsen.

Å være betrodd vil si at noen stoler på en. Den gode vennen kan betros en hemmelighet, og den siver ikke ut. Den gode etterfølgeren kan betros ansvaret for noe som er bygd opp. Her er det intet mindre enn den levende Gud som betror et menneske forkynnelsen av evangeliet. Det betyr ikke at Gud tar sjanser. Han har skuet enden fra begynnelsen. Det betyr at han deler ansvaret med alminnelige mennesker. Han gir oss betrodde oppgaver i sitt rike.

Når noen betror oss noe, kommer vi straks inn i et ansvarsforhold, og den som er verd oppdraget, vil gjøre alt som står i hans makt for at den som betrodde dette ikke skal bli skuffet.

Evangeliets forkynnelse, utbredelsen av Jesu Kristi lære, er betrodd Guds menighet og dens tjenere. Om oppdraget skal fullføres, er det opp til oss. Gud har lagt forhold til rette, selv om vi ikke alltid ser gjerningene som tilrettelagte. Han har stilt den nødvendige kraft og utrustning til disposisjon, og han sørger for daglig tilførsel av åndelig næring. Det er vår sak om vi vil benytte oss av de guddommelige kanalene for å utføre oppdragene.

Paulus var på ingen måte alene om å bli betrodd store oppgaver. Vi har alle del i disse, og enhver skal svare for sin del av oppdraget.

Kommentarer