«Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.» 2. Kor. 5,11
Vi vil alle gjerne spille en rolle, underforstått en hovedrolle. Til det prøver vi å anlegge en passende maske, med tilsvarende antrekk, talemåter og bevegelser. Om kvelden vil det nagende spørsmål komme: Greide jeg min rolle i dag? Og: Når får jeg en større?
Når mennesket sover er masken tatt av, bare fluktens og angstens trekk blir tilbake. Når mennesket våkner, begynner maskeringen. Foran speilet stivner trekkene til. Rollens krav har forlengst seiret. Ved frokostbordet er spillet i full gang, og på arbeidsplassen når det høydepunktet.
Du er visst redd for ikke å virke alvorlig nok. Du vil imponere med din synlige bekymring for alt og alle. Du er det man venter du skal være, ja meget mer. Dine omgivelser fortjener ikke på langt nær alt det du er for dem.
Dessverre er du likevel gjennomskuet av fler enn du vet om. Og tilbunns er du kjent av Gud. La derfor masken falle. Vær deg selv i all din ynkelighet, og tro ikke at du kan gjøgle for ham. Søk inn til ham for å bli frelst.
Lykkelig du som hver dag i stedet for å ta masken på, lar evangeliets lys falle på ditt ansikt. Igjen lever du en dag av den eviges nåde. «For Gud er vi åpenbare.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar