«Jeg formaner altså framfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker,» 1. Timoteus 2,1.
Når man leser Paulus' skrifter, forstår man at han var en bønnens mann. Han trodde at mange av de synlige resultatene hadde usynlige årsaker, og at bønnen bar i seg evnen til å påvirke i riktig retning. Han visste at bønnen ikke bare strakte seg til det personlige behov, men at den også hadde en samfunnsmessig oppgave. Derfor formante han de troende til å be for de styrende.
Det som hadde gitt Paulus hans sterke tro på bønnen, var sikkert i første hånd hans Kristus-opplevelse, og dertil hans usedvanlig rike erfaringsliv. Han forteller selv om det i 2. Kor. 11,23. En mann med et slikt liv bak seg vet hva han taler om, og i alle disse farefulle omstendigheter hadde bønnen vist seg å være virkningsfull. Gud hadde fridd ham ut som svar på bønn. Det var med denne bakgrunn Paulus skrev.
«Framfor alle ting.» Han visste at han snart skulle legge ned vandringsstaven, og han ville gi sin sønn i troen en formaning, summen av all hans livserfaring samlet i disse ord: At det framfor alle ting gjøres bønner!
Mye var viktig, ja absolutt nødvendig, men framfor alt bønner! Dette var utentvil en av de viktigste hemmelighetene i Paulus' rike liv.
Verden ville sett annerledes ut om denne formaning var blitt fulgt av alle Guds barn gjennom tidene. Vi taler mye om bønn, men skal vi oppnå apostolisk vekkelsesliv, må det bli mer enn snakk. Det er lettere å tale om bønn enn å praktisere det. Mye vil fortrenge bønnens plass, men intet er viktigere!
Kommentarer
Legg inn en kommentar