La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! Hebr. 13,13.
En ung dame som hadde post i en stor forretning ga på et vekkelsesmøte tilkjenne at hun ville høre Jesus til. Noen tid senere ble hun spurt om hun hadde noen vanskelighet på arbeidsplassen fordi hun var blitt en kristen. «Å nei,» svarte hun, «det er ingen der som vet noe om det.»
Det var en altfor lettvint måte å unngå vanskeligheten på. Det var et forsøk på kristendom som ikke kan føre fram. Vil vi ha samfunn med Jesus Kristus og dele arven han så dyrt har vunnet oss, da må vi være villige til å dele hans kår her i verden. Og hvordan er de?
Han ble misforstått, foraktet, spottet, forfulgt og forkastet. Han som var den eneste rene, gode og fullkomne ble dømt til å lide korset. Og korsets vanære hviler ennå i denne verden over det velsignede Jesunavnet og over alt det som hans er. Denne vanæren må vi ikke unndra oss, så sant vi vil høre ham til.
La oss vokte oss for å leve slik at vi med vår ferd bringer vanære over kristennavnet. «For ingen av eder må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker,» sier Skriften. (1. Pet. 4,15). Men den vanæren som følger med en åpen bekjennelse av troen på Jesus, den må vi for all del ikke dra oss unna. For «Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.» (1. Pet. 4,14)
En åpen bekjennelse av Jesus hører frelsen til. Den som skammer seg ved ham, vil han skamme seg ved. Men den som bekjenner ham for menneskene, vil han bekjenne for sin himmelske far. Vi skal herliggjøres med ham, såfremt vi lider med ham.
Kommentarer
Legg inn en kommentar