«Men filistrene kom igjen og spredte seg utover dalen,» 1. Krøn. 14,13.
Israels folk hadde mye bry med filistrene. I århundrer var det kamper mot dette folk, og filistrene kom etter hvert til å stå som selve typen på Guds folks fiender. Iblant lot det til at de var utryddet fullstendig. De ble slått så grundig at det var grunn til å tro at nå var endelig plagen over, men de kom igjen. Ikke alltid på samme måten, men alltid som fiender.
Så lenge vi er her på jorden, opplever vi prøvelser og problemer. Livet er mangfoldig. Iblant er det solskinn, iblant regn. Iblant er det vindstille, iblant storm. Slik er det i naturen, og slik er det på det åndelige området. Og vi bør akseptere at det er slik, for vår egen skyld. Det er dem som i krampaktige forsøk har innbilt seg selv at de alltid skal være på topp, at problemer og vanskeligheter hører fortiden til, at sykdom og lidelser aldri rammer dem. Mange skuffelser har fulgt i kjølvannet av det.
Filistrene kommer igjen, og de gjør det så lenge vi er på denne jorden. Men det er ikke dermed sagt at vi er nødt til å bukke under for dem. David spurte Gud hva han skulle gjøre, og svaret var at han skulle lytte etter lyden av trinn i bakatrærnes topper. Da var Gud der for å dra ut mot filistrene. Å kjempe i egen kraft mot alle filistere som dukker opp, er en håpløs oppgave. Lytt heller etter Guds fottrinn. Han er ikke langt unna, han som er alle filisteres beseirer.
Kommentarer
Legg inn en kommentar