Den høyeste grad av synd

Av C. O. Rosenius

Og Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt. 1. Mos. 3,12.

Her viser Adams fordervede og onde hjerte seg klart. Gud har spurt ham klart og tydelig om han ikke har syndet. Han kan derfor ikke unngå å gi et svar. Men hva gjør han? Han røper ikke noen sann erkjennelse. Men han prøver å unnskylde seg: Kvinnen som du gav meg, hun er skyld i at jeg åt.

Det er det første trekket vi finner hos det falne mennesket. Det vil ikke vedkjenne seg sin synd. Det ønsker å gjøre seg selv uskyldig. Da Herren like etter vendte seg til kvinnen og spurte: «Hva er det du har gjort?» opptrådte hun på samme måten som Adam. Hun unnskylder seg på samme måten. Hun ble også narret av en annen: Slangen dåret meg, og jeg åt.

Det er karakteristisk for menneskenaturen å gå fram på denne måten. Endog hos små barn kan vi finne det igjen, så snart de har begynt å snakke. Har de gjort noe galt, prøver de straks å skyve skylden over på en annen. Dette er medfødt. Det trenger de ikke å lære. Denne naturen hos oss viser seg bestandig. Først overfor andre mennesker: Ingen vil ta skylden på seg. Ingen vil erkjenne sine feil, men ønsker å skjule og forsvare dem, selv om de i sitt hjerte vet at de er skyldige.

Den samme naturen viser seg også overfor Gud. En vil aldri bøye seg for Guds dom og gi ham rett. En vil alltid prøve å rettferdiggjøre og unnskylde seg selv. Men når Guds lov så angriper et menneske hardere og presser det mer, da blir ondskapen enda større. Da blir det bittert endog mot Gud selv, han som har skapt oss og gitt oss sin lov. Dette er det andre trekket vi finner i Adams svar.

Han vil ikke bare unnskylde seg, men han vil endog skyve skylden over på Gud Herren selv. Derfor sier han: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun....» En kan tydelig se at han med dette vil bebreide Gud at han har gitt ham kvinnen. Ellers hadde han bare kunnet si: «kvinnen», eller «min hustru».

«Derfor,» sier Luther, «er disse ordene fulle av vrede og uvilje mot Gud. Det er som om han vil si til Gud: Dette smusset har du kastet på meg. Hadde ikke du gitt meg kvinnen, men gitt henne en egen hage, så hadde hun ikke bodd hos meg, og da skulle nok jeg også ha vært uten synd. Når jeg nå har syndet, er det din egen skyld. For det var du som gav meg kvinnen.»

Her kan du se hvor forferdelig den ondskapen er som har tatt makten over det mennesket som nettopp var så rent og godt. Adam burde ha løpt sin barmhjertige Far i møte og kastet seg ned for hans føtter. Under bitre tårer burde han ha bekjent sin synd og bedt om tilgivelse. Men i stedet begynner han først å gi falske og unnvikende svar. Så begynner han å skylde på Guds røst og det at han var naken. Men når Herren så spør ham rett ut om han ikke har syndet, begynner han i klare ord å unnskylde seg. Ja, han sier til og med at det var Guds skyld at han falt. Det var jo han som hadde gitt ham kvinnen. I stedet for å si: Jeg har syndet, sier han: Du, Gud, har syndet, for det var du som gav meg kvinnen.

Dette trekket hos Adam viser oss hvordan alle mennesker er. Så lenge evangeliet og troen ikke har fylt hjertet og forandret det, gjør de på samme måten når loven taler til samvittigheten om deres synd.

Hadde Gud straks ropt: Adam, jeg har tilgitt deg. Jeg vet at du har syndet, men jeg har tilgitt deg, – da hadde nok Adam ydmyket seg. Da hadde han angret, bekjent og forbannet sin synd. Da hadde han sagt: Jeg har syndet! Barmhjertige Far, tilgi meg!

Men han hadde ennå ikke noe håp om forlatelse. Han kjente bare Guds dom, frykten og angsten. Derfor var hans hjerte lukket, hardt og bittert mot Gud.

Og her hjelper det ikke å se at dette er galt. En er ikke i stand til noe annet så lenge ikke nåden og Guds tilgivelse får varme og ydmyke hjertet. Eva så uten tvil hvor dårlig Adams unnskyldning var. Hun burde ha lært av det, så hun hadde gitt Gud æren, bekjent synden og i ydmykhet bedt om nåde og tilgivelse. Men nei! Hun gjør på samme måten som Adam. Hun er ikke det spor bedre. Hun skylder på slangen, som også var skapt av Gud.

På denne måten anklager de Skaperen og unnskylder seg selv.

Og slik går det den dag i dag: På vantro følger allslags ulydighet. Og på ulydighet følger alle slags unnskyldninger. Synden vil ikke være synd, men vil kalles uskyldighet. Og oppnår den ikke det, gjør den Gud til en løgner. På den måten utvikler den menneskelige synd seg, så den blir en fullt ut djevelsk synd. På denne måten går vantroen over til å spotte Gud, ulydigheten begynner å anklage Skaperen. Og dette er den høyeste grad av synd. Dette er å spotte Gud og legge synden på ham, som om det er fra ham den kom. Dette ser vi allerede hos Adam og Eva.