«Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn,» Johannes 19,12.
Det var den store hop som domfelte Jesus, som ropte dette til Pilatus, og for det ropet faller han ynkelig sammen.
Pilatus var ingen fiende av Jesus. Tvert om forstår vi han ønsket Jesu vennskap, og forsøkte gjentatte ganger å få frikjent ham. Men nå blir han nødt til å ta et bestemt standpunkt, idet han blir stilt overfor et enten eller: Jesu eller keiserens vennskap. Han må gi avkall på den ene til fordel for den andre. Da viste det seg at han ikke var moralsk sterk nok til å ta konsekvensen av å velge Jesus.
Judas solgte Jesus for 30 sølvpenger, Pilatus solgte ham for keiserens vennskap. Pilatus har sikkert flere etterfølgere enn Judas.
Hvor mange ganger har vi ikke sett slike folk på våre møter? De er ikke fiender av Jesus, nei da. De ønsket nok de hørte Herren til, og vi merker Ånden og Ordet maner dem til å bli frelst. Det foregår en kamp i deres indre. Jesus er i den ene vektskålen – deres pårørende, kamerater eller venninner, i den andre. Og de har dessverre lik Pilatus valgt menneskers vennskap, lik ham hadde de ikke mot nok til å velge hva de mente var rett.
Historien forteller at Pilatus ble en fredløs mann. Edin Holme skildrer så gripende hvorledes Pilatus synes han har flekker av Jesu blod på sine hender. Han går der nede ved Jordans vann, hvor han dypper sine hender og gnir og gnir for å få vekk disse flekker, som han dog aldri får vasket av.
Om det var slik, så var ihvertfall keiserens vennskap ikke stort verd lenger der han går såret og syk i sitt sinn, og den dagen han skulle over dødens mørke flod, var det verdiløst.
Må vi velge rett, selv om det i øyeblikket koster noe å gjøre det. Velge slik at vi har Jesu vennskap i livet, i døden, i evigheten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar