Vær alltid glade. 1 Tess. 5,16.
Dette er en høyst merkelig formaning. Han som kunne si noe slikt til menneskene, han kunne vel ikke ha noen verdenserfaring. Han måtte vel være et solskinnsbarn, som aldri var kommet i berøring med denne verdens utallige sorger og smerter.
Å nei – Paulus kjente nok verden. Og han kjente den sannelig av egen erfaring. Og er det noen som har kjent dens sorg, så er det han.
Men så kunne han vel ikke mene dette alvorlig? Det måtte vel slippe ham sånn ut av munnen. Å nei – han brukte ikke fraser. Han mente det nok. Og enda mer: han visste at det var mulig.
Han visste det – av egen erfaring. Han hadde funnet det som oppveide all sorg – det som var større enn all verdens lidelser.
I første Timoteusbrev forteller han om én ting: han, som den største blant syndere, hadde fått barmhjertighet. Tror dere at Paulus glemte dette ene? Det gikk som en sang gjennom hele hans liv: han hadde fått barmhjertighet! Og mot dette ble alt smått. Til denne kilde gikk han og drakk når verden ble ham kold, i dette dyp senket han seg når lidelsens stormer bruste om ham. Kunne han da sørge?
Å – hvis denne sang og Herrens barmhjertighet – om den store utslettelse av alle våre synder – hvis den alltid lød i vårt hjerte, da skulle gleden komme. Den måtte komme. Hvor stort enn alt må synes oss av det som smerter, det blir likevel smått imot dette. La oss drikke daglig av denne kilde.
Kommentarer
Legg inn en kommentar