Vær alltid glade. 1 Tess. 5,16.
I Filippenserbrevets tredje kapitel nevner Paulus sin tredje gledeskilde: Vårt borgerskap er i himlene, hvorfra vi og venter den Herre Jesus Kristus som frelser, han som skal forvandle vårt fornedrelses legeme, så det blir likt hans herlighets legeme, etter den kraft hvormed han kan underlegge seg alle ting.
Apostelen var alltid klar over at jorden ikke var hans hjem. Hva gjorde det så om den av og til brente under hans fot. Dag for dag ble han ført nærmere sitt egentlige fedrelands grenser. For ham var himmelen ikke bare den blå hvelving, ikke bare en religiøs stemning; for ham var den en realitet, en kjensgjerning, ja den mest virkelige kjensgjerning han kjente. Jorden og dens liv var bare skygger – en voksen mann lar seg ikke kue av skygger.
Vi forstår at apostelen kunne være glad. Hva hadde han ikke i eie, og hva ventet ham ikke!
Hvis himmelen er blitt en virkelighet for oss, så må vi være glade. Men himmelen er ofte bare et ord, en stemning, et samtaleemne for oss; den er ikke blitt for oss vårt egentlige hjem og fedreland. Det må den bli. Så flyttes den ned til oss allerede mens vi er på jorden – den kommer i vårt hjerte, vi bærer den med oss overalt – det er gleden, den varige, trygge glede. Og snart er vi hjemme og står for tronen, hva gjør det da om solen har oss brent. Når hytten faller så får vi kronen, og alt elende er så dermed endt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar