Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet. Kappes om å hedre hverandre. Rom. 12,10.
Her blir det særlig talt om «broderkjærligheten» – kjærligheten mellom dem som er brødre i Kristus. Og apostelen taler om det på en slik måte at mange av oss nok må føle oss skamfulle. Det ordet grunnteksten bruker for «ømhjertet», brukes nettopp om en fars eller mors ømme kjærlighet til sine barn og om den kjærlighet som er mellom dem som av naturen er brødre.
Nå sier apostelen her at en slik kjærlighet bør alle kristne ha. Det felles barnekår i himmelen gjør dem jo til brødre og søstre. Her blir det altså ikke noen plass for det kalde og stive sinnet som noen – enda de vil være kristne – møter sine åndelige brødre med. Selv om de ikke tenker og taler noe ondt om dem, så har de heller ikke noen kjærlighet og varme overfor dem. De andre får være og ha hva de vil for dem.
Dette er vidt forskjellig fra den rette broderkjærligheten. Er vi virkelig brødre for evigheten, bør vi også kjenne hverandre som brødre og elske hverandre. Ja, vi burde føle med hverandre både i sorg og i glede. Vi burde ha omsorg for hverandre og vise hverandre den samme fordragelighet og godhet som en trofast far og mor viser sine barn.
Dette sier apostelens ord her. Og til dette bemerker Luther: «Hva en slik inderlig broderkjærlighet gjør, lider og tåler i forhold til sin neste, det kan du lære av en mors forhold til sitt barn. På denne måten har Kristus handlet med oss, og det gjør han fremdeles. Han tåler oss bestandig og har alltid omsorg for oss – oss, som er så urene, ufullkomne, skrøpelige og syndige. Det kunne se ut som vi ikke var kristne. Men hans kjærlighet gjør oss til kristne, uten hensyn til våre skrøpeligheter.»
Det er også gode grunner for at de kristne skal omfatte hverandre med broderkjærlighet. For det første har Herren befalt det i Ordet sitt. Dernest har Kristus i sin kjærlighet til oss gitt et stort og godt eksempel på hvordan en slik kjærlighet er. Og så har vi endelig den særlige grunnen at vi virkelig er brødre. Vi er født av den samme Far og skal få den samme arven. Derfor lærte også Kristus oss å be slik: «Fader vår, du som er i himmelen.»
Og her har vi den store grunnen til at vi skal elske hverandre slik. Vi er barn av den samme Far. Først må vi elske hverandre for Faderens skyld. Når vi elsker våre naturlige brødre, hvor meget mer bør vi ikke da elske dem som er våre brødre fordi de står i barnekår hos Gud! Dette må alle kristne være oppmerksomme på. Vi har full rett til å kalle hverandre brødre og søstre, men da må vi også i hjertene våre ha en slik kjærlighet som disse ordene har krav på. «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre,» sier Peter.
Kappes om å hedre hverandre. De kristne skal ikke bare elske hverandre av hjertet og hjelpe hverandre når det er noe viktig om å gjøre. Men de skal alltid hedre hverandre. Alle skal prøve å være den første til å vise den andre heder og oppmerksomhet. Og dette skal ikke bare være en ytre handling. Vi skal hedre dem av hjertet.
Derfor formaner apostelen oss et annet sted til «i ydmykhet å akte hverandre høyere enn seg selv». En utvortes høflighet, hvor hjertet ikke er med, sømmer seg ikke for et Guds barn. Men har vi først av hjertet lære å ha ydmykhet, kjærlighet og aktelse for hverandre, bør vi også vise det i det daglige livet.
De kristne skal ikke være et plumpt og uhøflig folk. De skal være ydmyke, hyggelige og tjenestvillige når de møter andre. Da den Herre Kristus vasket føttene til disiplene, sa han at de alle skulle være den minste og en tjener for de andre. Også i dette tilfellet var han det eksemplet som vi skulle etterfølge.
«Kristi kjærlighet og vennlighet mot oss,» sier Luther, «har også det ved seg at vi akter hverandre såre høyt for Kristi skyld, som er i oss. Og det sømmer seg ikke at jeg forakter noen for hans skrøpelighets skyld. For jeg må jo tenke: Min Herre bor i dette svake karet og hedrer det på den måten. Når nå Kristus kan akte min bror så høyt og være så god og trofast mot ham at han får den samme del i Kristi herlighet som jeg, så må også jeg bøye meg for ham og ære ham som min Herres levende tempel og bolig. Hva kommer det meg ved om denne boligen ser ynkelig ut, når min Herre likevel bor der? Er den ikke for ringe for ham, hvorfor skulle da jeg, som er en fattig tjener, la være å hedre ham?»
Det er godt for oss å lære også dette. Måtte Gud bare gi oss nåde til å gjøre etter det vi har lært!
Kommentarer
Legg inn en kommentar