«Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren i Davids stad,» Lukas 2,11.
Kjærligheten gav. Han som forklaret Gud, kom og dvelte blant menneskene. Hvor rik han var! Han som var i Faderens skjød, han som eier jorden og tingene på den, som smykket stjernehimmelen, som talte og lot solen utstråle lys, varme og kjærlighet til verdener. Men han som var rik, ble i sannhet fattig for vår skyld. Et barn, svøpt og liggende i en krybbe. «Revene har huler og himmelens fugler reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.»
Han gav seg selv. Gav sitt liv på korset, sviktet og forlatt – en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. Den lenge lovede Frelseren var kommet, men jødene forstod ham ikke. De ventet ham på en annen måte. En som glimret i menneskeøyne, en fyrste med pomp og prakt, en som kunne og ville samle skarene og befri dem fra romerveldet.
Menneskene er seg selv like. De skal ha noe «stort». De begynner med det store og ruvende, men ender i det små, ja ofte i katastrofe. Gud går en helt annen vei. Han begynner og fullfører stikk motsatt. «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» – «Du skal kalle hans navn Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Han er den eneste i hvis navn omvendelse og syndenes forlatelse kan skje. Han ikke bare tilgir synd, han frelser fra dens makt. Hvor det er underfullt å være frelst fra syndens og dødens lov, og oppleve at det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus!
Kommentarer
Legg inn en kommentar