«Herre, min styrke, deg har jeg kjær.» Salme 18,2
Dette er Davids innledning til en sang om hvordan Gud hadde fridd ham ut fra alle hans fiender og fra Saul, som forsøkte å ta livet av ham.
David hadde vunnet mange seire. Alt som ung overvant han kjempen Goliat, og som hærfører og konge vant han mange slag. Men når David kommer med dette utropet til Gud, erkjenner han at det er Herren som har vært hans styrke, at han ikke kunne ha gjort noe uten i Guds kraft.
Videre i sangen beskriver David hvordan han var nær ved å dø, og hvordan han ble reddet ut da han ropte til Gud i sin nød. Også da han hadde erkjent sin skyld etter at fallet og drapet på Uria var blitt avslørt, fikk han i sin fortvilelse oppleve Guds tilgivelse og kraft. Gud var nær ham i medgangen, og Gud var nær ham i motgangen.
Men David roper også ut: «Deg har jeg kjær!» For ham var ikke Gud en diffus kraft, men en person som hadde møtt ham med kjærlighet og omsorg. Gud ville mer enn å hjelpe i problemer og tilgi synd, han ville gjenopprette kontakten og være sammen med den han var glad i. Og David hadde kjent hvordan dette skapte et gjensvar i ham selv, at han ble glad i Gud, og ønsket å være sammen med ham.
Gud vil også hjelpe oss i de slag vi må kjempe, og reise oss opp når vi har falt. Men han vil mer enn det. Han er vår venn og ønsker et nært forhold til oss. Han ønsker å være til stede i vårt liv og være sammen med oss. «Herre, min styrke, deg har jeg kjær!»
Kommentarer
Legg inn en kommentar