Mens tidene veksler og skrider

Av Fred. Tybring

Å telle våre dager, det lære du oss, at vi kan få visdom i hjertet. Salme 90,12.

Å telle våre dager! Var det ikke bedre å glemme våre dager. Så er det mange som mener. Du vil iallfall ikke regne dem blant de lykkeligste. Det må jo være fordi de synes livet er så lite verd.

Noen synes dagene flyr, andre synes de sleper seg hen. Men mon det ikke i grunnen er den samme tanke som ligger under at det blir så lite av det, der er så lite ved vårt liv? Vi hadde ventet mer, og selv om vi ofte vil legge skylden på livet og omstendighetene, det ligger sikkert dypest inne en angst eller en utilfredsstilt lengsel på hjertebunnen. Fordi vi føler vi er skapt noe høyere og noe mer – fordi de mål vi søkte og det vi vant synes å ha så lite verdi, når vi stiller oss fram for ham som eier vårt liv.

Ja, kan hende, når vi lærer å telle våre levedager og ser dem i lys fra ham, vil vi se til vår sorg at mange dager og år er kastet bort tilsammenlagt «foruten dåd og minde», unyttige, ufruktbare tross den sed som er sådd i våre hjerter. Unyttige dager og år! Og nå er de forbi, og tiden rinner. Hva vi har igjen vet vi ikke.

Gud gjøre oss gjerrig på hver dag, Gud la oss vie dem til ham at vi med glede kan si: «Mine tider er i din hånd.» Det er visdommen i hjertet. Det er livets lykke, for ingen skal rive oss ut av hans hånd. Det har han selv sagt.

Å hør oss, Herre, i høyen hall
du lære oss rett av nåde
å telle på våre dagers tall
og lade din visdom råde.