«Kristus er alt og i alle.» Kol. 3,11.
For et tordenslag over alle egenrettferdighetens villfarelser! Men for en rik kilde til lærdom, trøst og husvalelse for den som er i alle slags åndelig nød og bekymring!
Kristus alt og i alle!
Det er selve hemmeligheten, både i en kristens rettferdighet og helliggjørelse, i hans styrke, og i det at han kan bli stående i nåden. Det er selve hemmeligheten i den underlige fred, glede og frimodighet som enkelte mennesker kan ha i den største hjelpeløshet og usseldom.
Kristus alt og i alle!
Den setningen er snart lært hva ord og betydning angår. Og mange mener at de trenger ikke lære mer i dette stykke. Og likevel viser det seg at det nettopp er her lærdommen brister for oss, så snart noe står på i vårt liv, enten det er nød eller sorg.
Kristus alt og i alle! Det er selve beskrivelsen av en kristen. Og det viser hva det er som gjør ham forskjellig fra alle andre slags fromme mennesker. En kristen er et menneske for hvem Kristus er blitt alt i alle.
Mange bekjenner seg for å være kristne, men i sitt hjerte holder de andre åndelige ting for å være viktigere enn Kristus. Og derfor dreier deres tanker og ord seg mer om disse tingene enn om Kristus. Akkurat som Kristus selv sier: «Dere ransaker skriftene, fordi dere tenker at i dem har dere evig liv, og det er de som vitner om meg. Men til meg vil dere ikke komme for å få liv.»
I det som et menneske helst taler om, merker vi best hva som bor i hjertet. For «det hjertet er fullt av, det taler munnen,» sier Jesus. De kan også høre og lese dette ordet og det som blir gjort klart om det, uten å være så oppriktige mot seg selv at de gir akt på hvordan de egentlig har det i dette stykke. Og selv om de ofte blir minnet og overbevist om dette hykleri og selvbedrag, så de vet med seg selv at det rammer dem, kan de likevel være så sløve at ikke det engang får dem til å bli ærlige mot seg selv.
Men så finnes det andre mennesker som trenger denne lærdom: Kristus alt i alle, på en annen måte. Det er de som er nær Guds rike, ja, også mange av dem som allerede er kommet til troen, men ikke vet hva de har i ham som de tror på. – Det vet forresten ingen kristen fullt ut. De gjør seg mange bekymringer. Og selv om det er umulig å unngå dem helt, finnes det ingen grunn til at de skulle virke så tyngende og trykkende. Det kommer av at de ikke vet hva de har i sin Herre Jesus Kristus, som Johannes også sier. De tror på Guds Sønns navn, men er ikke klar over at de har evig liv i ham. (1. Joh. 5,13.)
Jeg klarer aldri å bli stående i nåden, sukker en, vi ser jo hvor mange det er som faller fra, og hvor mange slags farer det er! Hva kan ikke hende med meg som er så svak, og som har et kjød som er så tilbøyelig til synd, og et hjerte som er så lettsindig, verdslig og hyklerisk?
Jeg blir aldri annet enn en slave under synden, sier en annen. Jeg ser det onde, men klarer ikke å stå det imot. Jeg har prøvd å tro og be og våke. Jeg har kjempet og tenkt at én gang skulle jeg vel finne den rette, grundige og årvåkne helliggjørelse hos meg. Men nei. Jo lenger jeg holder på, dess verre blir det!
Min synd står alltid for meg, sukker en tredje. Jeg får ingen fred, ingen visshet om at jeg har Guds nåde og tilgivelse for det jeg har gjort. Jeg kjenner stadig anklager i samvittigheten. Og dessuten kan jeg aldri bli slik som en kristen skal være.
Med meg er det enda verre, tenker en fjerde, jeg kan ikke engang føle, angre eller være fortvilet over min synd og min tilstand! Jeg går der aldeles hard og død, kald og likegyldig. Og slik kunne vi fortsette å nevne eksempler.
I alle disse bekymringene er hovedfeilen alltid den samme. Man glemmer så fullstendig Kristus. Man glemmer og ser forbi Kristus. I alle sine tanker tenker man ikke på Kristus, men gjør ham til en som ikke betyr noe. I sitt indre lever man som det ikke skulle finnes noen Kristus, noen Frelser, som det ikke skulle finnes noen rettferdighet for Gud, noen allmektig hjelper og trofast hyrde. Det er som om vi var overlatt til oss selv, og selv skulle være våre egne frelsere, vår egen rettferdighet for Gud, vår egen hyrde og hjelper, vårt eget alt i alle!
Se, dette vantroens mørke er årsaken til alt ondt. Alt kan rettes og hjelpes, om bare Kristus får være alt i alle, slik han også er gitt oss av Gud.