«Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje,»
1. Kong. 17,16.
Det står ikke skrevet at enken i Sarepta plutselig ble velstående, at hun fikk et veldig lager av mel og olje. Hun fikk så hun greidde seg for hver dag, og den velstanden var god nok for henne. Kanskje de fleste kunne greie seg med det.
At det var et under som skjedde, understrekes tydelig i Guds ord. Det var på Herrens ord melet i krukken ikke tok slutt og oljekruset ikke ble tømt. Hver dag kunne hun hente det hun trengte, og neste gang var det også nok til henne og husholdningen hennes – enda hun måtte ta imot en gjest i disse trange tider også. Uten ham hadde hun forresten ikke opplevd underet. Da hadde det snart vært ute med henne og sønnen. Det var da hun hadde tenkt å servere deres siste måltid at Herren grep inn og sendte profeten til henne. At hun fikk ham i kosten i tillegg, betydde bare at ressursene økte, og det ble tilstrekkelig for hver dag.
Men beretningen framstiller ikke bare et under. Det er en nøkkel til den mirakuløse formeringen av godene på den menneskelige siden også. «Og hun gikk og gjorde som profeten Elias hadde sagt...» Hun brukte det hun hadde og gav det faktisk ifra seg – og så skjedde underet. Melet og oljen økte ikke ved at hun holdt krampaktig fast på det, men ved at hun brukte det.
Det løfte som profeten Elias gav enken i Sarepta, er blitt en håpets stjerne for mange siden, og det er millioner av melkrukker og oljekrus som ikke er blitt tømt. Selv om de ikke har vært så store – det er ikke snakk om lagerbeholdninger og tønner – har det vært nok for det daglige behov. Ikke bare for den egne husholdningen, men også for andre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar