«Gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, at I ikke skal gå trett og bli motløse i Eders sjeler.» Hebr. 12,3.
Vi kjenner alle stundom til motløshetens ånd. Den kan ha mange grunner – ensomhet, sorg, menneskers ondskap og mislykkede forhåpninger. Da er det godt å tenke på vår frelsers jordelivs kår. Hvor var han ikke ofte ensom, hvor megen sorg gjorde ikke menneskenes ondskap ham. Hvor mange vendte seg ikke fra ham. Kunne han ikke ofte fristes til å gi opp. Hans gråt over sitt folk husker du visst.
Engang ble han selv utålmodig. Han sa: «Å, du vantro slekt, hvor lenge skal jeg holde deg ut.» Såret til døden var ofte hans hjerte. Men gav han opp? Aldri. Han visste at når faderens time kom fikk han styrke på nytt. Det slo aldri feil.
Nei, Herrens hjelp slår aldri feil, den kommer i rette tid. Synes ventetiden deg lang, den gjør dog sin nytte. Den øker og styrker vår lengsel, den lærer oss å klynge oss sterkere til håpet, kommer tid, kommer råd. Og er det ennå skjult, han har en utvei rede, om du ikke ennå ser den, for han vet at tross all motsigelse av syndere må den vike for hans frelsende hånd.
Jesus giver fryd og gråt
det er ingen slumpelykke,
Men vår Herres vise råd,
la det da deg ei mistykke!
Bi og ti i bønn og tro,
det skal give sjelen ro.
det er ingen slumpelykke,
Men vår Herres vise råd,
la det da deg ei mistykke!
Bi og ti i bønn og tro,
det skal give sjelen ro.