«Herren vår rettferdighet,» Jeremias 23,6.
Hos alle mennesker er det fra Skaperens side nedlagt en rettferdighetssans, som mer eller mindre gjør seg gjeldende. Men fordi syndefallet kom inn i verden, ligger også urettferdigheten latent i det som Bibelen beskriver som «den dårlige ferd som er arvet fra fedrene».
Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid, som skulle være folkets åndelige ledere, beviste ved sin tale, ferd og vandel at de var drevet langt bort fra det som vårt tekstord omtaler. Herren var ikke lenger deres rettferdighet. De laget sin egen rettferdighet. Derfor ble også deres egenrettferdighet, hovmot og religiøse selvsikkerhet en vederstyggelighet for Gud.
Jesus forteller om en toller og en fariseer som gikk opp til templet for å be. Fariseerens bønn var egentlig bare et uttrykk for hans egenrettferdighet, selvopptatthet og egenkjærlighet. Tolleren derimot innså at overfor den hellige, rene og rettferdige Gud var han en synder som trengte og behøvde nåde. Jesus selv gir dem attesten, idet han sier: Denne (altså tolleren), gikk rettferdiggjort ned til sitt hus framfor den andre.
Jesus sier: Dersom vår rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, kommer vi ingenlunde inn i himlenes rike.
Hvordan skal vi så komme dit?
Ved å tro og ta imot den frelse som Gud har tilveiebrakt gjennom Golgataverket, det som Jesus gjorde for oss. Da blir vi rene og rettferdige, ja himmelen verdig.
Herren blir vår rettferdighet.
«Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud, ved vår Herre, Jesus Kristus.»
Det er bare Gud som kan gjøre oss rettferdige for himmelen, og det skjer ved Kristi forsoning. Alt er av bare nåde.
Kommentarer
Legg inn en kommentar