«Hver som er med i veddekamp, er avholdende i alt.»
1. Kor. 9,25.
Livet er for mange skrekkelig kjedelig. Den ene dagen avløser den andre i samme ensformige tempo. Kontortid til lands, vakter til sjøs. Den ene dagen er som den andre. De samme mennesker treffer en, de samme tanker utveksles, passiaren dreier seg om det samme, vær og vind; livet er som å vasse i myr.
Paulus så ikke slik på det. Livet er et løp, skriver han. Det gjelder å nå mål, det gjelder å vinne prisen. Det gjelder å springe for livet. Livet er fullt av spenning. Det gjelder om å vinne. I kirkebønnen hver søndag blir vi minnet om: Du har satt oss et evig mål hjemme hos deg.
Så gjelder det å nå målet. De kristne blir mange ganger beskyldt for sneversynthet, trangsyn. De fornekter seg livsgodene, de gir avkall på ting som mange synes setter en ekstra spiss på tilværelsen. Vi skal innrømme det finnes en trangsynthet som ikke er av det gode. Dens frukter er selvgodhet og dømmesyke.
Ingen vil beskylde en idrettsmann for å være trangsynt om han for formens skyld hverken røyker eller smaker alkohol. Han går inn for et resultat, og skulle noe hindre ham i å yte topprestasjon, så gir han avkall på tilsynelatende uskyldige ting. En må beundre en slik kar som virkelig går inn for noe.
En kristen tar peiling på Himmelen. Det evige mål. Så må han også få lov til å avholde seg fra visse livsgoder om han finner det nødvendig. For et fly som ikke letter på grunn av for tung last, er det nødvendig å hive noe av lasten. Frister noe oss til synd, så kutter vi det ut. Intet må få lov til å hindre oss i å storme frem til målet. Vår sjel er altfor dyrt kjøpt til at den skulle tapes bare for tilsynelatende uskyldige saker. Vi ser mennesker med hele sin vilje og energi gå inn for å vinne jordiske tevlinger. Ville det være av veien om vi gikk inn for å vinne Himmelen? Det koster intet – og det koster alt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar