«Men ett gjør jeg...» Filipperne 3,14.
Neppe noe er så belærende for ens åndelige liv som å studere de hellige Guds menn. Den store kunst ved lesningen av en biografi er bak skildringen av disse mennesker å finne deres livs hemmelighet, de bærende prinsipper og de tvingende motiv som drev dem mot målet og bestemte deres livskurs.
Sjeleforsking kan være mer og mindre treffsikker. Annerledes blir det når personen selv forteller sitt livs hemmelighet. Slik er det i dette tilfelle. Paulus lar oss se inn bak den storstilede fasade som utgjør hans liv og virksomhet.
Hans hemmelighet består i tre sterke drivkrefter: Et konsentrert sinn, en befriende glemsel og et rett perspektiv. La oss se på det første.
«Ett gjør jeg.» Her møter vi mannen med det samlede sinn. Han er sterk nok til å sjalte ut de mange ting, så han kan legge hele sin styrke i den ene sak. Djevelen er oppmerksom på betydningen av dette. Derfor forsøker han å bortlede den troendes interesse for det ene og forsøker å få dem engasjert i så meget at de blir ufarlige for ham. Tidsånden går også i samme retning. Mennesker adspredes.
La Herren få gjøre med oss som gartneren gjør med tomatplanten. Han beskjærer den som bekjent for at kraften ikke skal gå ut i dens mange grener og blader, men brukes til det ene mål – å bære moden frukt. Selvutfoldelsen med de mange grener og blader får vi la ham ta fra oss bare det kan bli frukt.
Det er en veldig styrke å kunne si som den blindfødte: «En ting vet jeg!» Eller som David: «En ting har jeg bedt Gud om!» Eller som her i teksten: «Ett gjør jeg!» Her er det sant at ensidighet gjør sterk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar