«Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig.» 2. Mos. 20,8.
At Gud Herren legger særskilt stor vekt på det å holde hviledagen hellig, gir han tydelig til kjenne. Han sier ikke bare: Du skal holde hviledagen hellig. Men han byr oss på forhånd å komme det i hu. En sak som er lite viktig, trenger en ikke tenke på på forhånd. En sak derimot, som en blir pålagt å overveie på forhånd, må være særlig viktig og betydningsfull. Men det annet som en pleier å se i dette ordet, er at vi også skal innrette oss slik med våre timelige ting på forhånd, at det er mulig for oss å ha hviledagen uforstyrret av dem, så de ikke hindrer oss i å holde den hellig. Mange går glipp av hviledagens velsignelse, sjelens hvile i Gud, fordi de ikke på forhånd kommer hviledagen i hu og befrir den fra slike gjøremål, eller slike besøk, som hindrer dem og deres hus i å holde den hellig. Mange hindres av slikt som de hadde kunnet rydde av vegen, om de bare hadde adlydt dette Herrens ord. Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig.
Men hva skal vi gjøre for å holde hviledagen hellig? Hvordan blir den helligholdt? Og hvordan blir den vanhelliget? Luther svarer kort og fyndig slik: «Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke forakter eller forsømmer hans guddommelige ord; men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.» Dette er i Det nye testamentes ånd det som sabbatsbudet krever.
Hvis vi bare har det sinn at vi elsker Guds ord, så kommer vi nok også til å holde hviledagen hellig. For det første lar det seg ikke godt gjøre å foreskrive selve gjerningen, slik at den passer for alle tenkelige tilfeller og forhold. Og for det annet er ikke hviledagen holdt hellig selv med de beste andaktsøvelser og vakreste gjerninger, hvis de ikke springer ut av gudsfrykt og av kjærlighet til Gud og hans ord. For uten denne kjærlighet og gudsfrykt er de ikke annet enn hykleri for Gud.
Gudsfryktens og kjærlighetens ånd må bo i ens hjerte, så kommer du nok også til å vite i hvert enkelt tilfelle hva du bør gjøre og la være. Hovedsaken er at vi frykter og elsker Gud slik at vi ikke forakter hans ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.
Det som det tredje bud forbyr er altså det å ha et unyttig og ugudelig hjerte, som forakter Guds hellige ord, og derfor også bare gjør det som det har lyst til på hans dag. Og kaster vi et blikk ut i verden, og legger merke til hvordan det i alminnelighet går for seg med dette, da støter vi på så mange skrekkelige ting, at vi kunne gråte. Vi vil bare peke på en ting som er verd å legge merke til. De første ordene vi finner i Skriften om innstiftelsen av hviledagen, er disse: «Og Gud velsignet den sjuende dag og helliget den.» Den sjuende dagen er altså en dag som er velsignet av Gud. Vi må også erkjenne med hele vårt hjerte at den virkelig ble en dag, velsignet framfor alle andre dager: Den dagen da Gud vil møte mennesket på en særskilt måte og utgyte en velsignelse over det, – en velsignelse av høy, himmelsk og evig art, slik at den strekker seg helt inn i den evige salighet.
Videre heter det at Gud helliget denne dagen. Den skal være en hellig dag framfor alle andre dager. Den skal være skilt ut til hellig bruk og til å sysselsette seg med det som hører himmelen til. Men for et overraskende og skrekkelig syn det er, når vi legger merke til det som denne dagen er for vantro mennesker. Den er det stikk motsatte av det som Gud har villet: en dag full av forbannelse og den mest vanhellige dag av alle våre dager. Arbeidsdagene kan kalles hellige i sammenlikning med hviledagen etter den måten verden bruker den på. På arbeidsdagene steller de fleste verdensmennesker bare med sin lovlige kallsgjerning, og gjør det nokså bra. Men på hviledagen skal de ut og more seg. Og til det må de ha det som hjertet begjærer, og det er synden, tilfredsstillelsen av kjødet. Én gjør det på en grov måte, ved fråtseri og drikk, spill og dans og natterangel. Andre gjør det på en finere måte, ved lediggang og tidsfordriv, dårlig spøk og lettsindige selskap, teater og sport.
Dertil kommer at det som er uskyldig i seg selv på andre dager, som jordisk arbeid, verdslige studier osv., blir åpenbar synd på den dagen som Herren har helliget. Når en legger merke til hvordan det går for seg til vanlig, må en sanne det ord: «Søndagen er syndedagen.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar