«For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» Joh 1,17
Jeg har ofte prøvd å tenke meg hvordan det var å leve i den gamle pakts tid. Av profetordet forstår vi at mørket ruget, og skyggene var lange. Loven, som i seg selv var hellig, rett og god, viste menneskene deres synd, fordi de ikke klarte å holde den. Brøt de ett av budene, hadde de brutt hele loven og kom under dens forbannelse. Riktignok hadde de muligheter til å få sin synd tilgitt ved ofring. Og det fløt mye blod. Folk visste at synd ikke ble tilgitt uten at blod ble utøst. Ofrene slettet likevel ikke ut synden. De var derimot en stadig påminnelse om den.
Men midt i all håpløshet og alt mørke lyste profetordet som en håpets stjerne.
Og så var tidens fylde inne. Jesus kom til verden, født av en kvinne, født under loven. Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud.
En ny morgen grydde, og det ble dag på vår mørke jord. Jesus brakte det fullkomne offer og ble lovens ende (Rom 10,4). Håpløshet, mørke og skyld ble byttet ut med håp, lys og frihet. Nåden og sannheten kom med Jesus Kristus. Hvor priviligerte vi er som får leve i denne tid! Vi får oppleve at på sannhetens og erkjennelsens vei mottar vi hans nåde og tilgivelse. Ja, han ikke bare tilgir synden, men han utsletter den.
Gud være takk for sin usigelige gave!
Kommentarer
Legg inn en kommentar