«Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst,» Høysangen 2,15.
Små rever kan være noen fortryllende skapninger. Egentlig ser de svært uskyldige ut der de leker, småbiter hverandre og morer seg over livet. Men de har den uvanen at de graver huler og ganger i jorden og ødelegger røttene på busker og trær. Etterhvert som de vokser til, blir ødeleggelsene deres større. Der det er riktig mange rever, kan fordervelsen bli katastrofal for fruktdyrkeren. Både i folkeeventyrene og i virkeligheten er reven en lur krabat som det slett ikke er så lett å fange. Men det kan være en livsnødvendighet å holde revebestanden nede. Det ser ut til at revene var blitt en sann plage på Salomos tid.
Som den unge druebusken er også nyfødte kristne skjøre planter. De kan blomstre og se lovende ut, men akkurat i blomstringstiden er de mest utsatt for smårevenes angrep. De står seg derfor på å be mer erfarne revejegere: «Fang revene for oss!» Ofte er det de helt små tingene som kan ødelegge. Kanskje de ikke engang bør nevnes synd. Ved at et tres røtter blir ødelagt, får det ikke nødvendig næring fra blomstringstiden og frem til den tiden da den modne frukten henger der. Slik kan det også være i kristenlivet. Dersom noe hindrer tilførselen eller tilegnelsen av åndelig føde, vil det ikke bli moden frukt selv om blomstringen var aldri så vakker.
Brudens vingård er også et bilde på menigheten. Mange «smårever» har gjennom tidene gjort undergravningsarbeid for å ødelegge Guds menighet. De lovende blomstene har noen ganger bare visnet. Vakre farger og skjønn duft er blitt tomme seremonier. Bønnen om revefangst er ikke blitt bedt på enkelte hold. Årsakene til det kan være mange.
Men om vi ikke hver for oss makter så meget når det gjelder den samlede brudeskare, så må vi iallfall sørge for å bli kvitt revene i vår egen vingård.
Kommentarer
Legg inn en kommentar