«Gled eder i Herren alltid, atter vil jeg si: Gled eder!» Filippenserne 4,4.
Skal man oppnå sann glede, må grunnlaget for gleden være rent og sant. Derfor kan ingen glede sammenlignes med gleden i Herren. Det var denne Paulus hadde, og som han ønsket at menigheten i Filippi også måtte få erfare i rikt mål. Paulus' glede var ikke grunnet på forholdene. Det var ikke fordi han var blant glade og muntre venner han gledet seg, at deres glede hadde smittet over på ham. Han var i et fengsel.
Noe som skulle føre til å ta gleden fra noen og enhver, var det faktum at en del forsøkte å legge trengsler til hans lenker, og det endog sådanne som gikk for å være brødre. Dertil kom den uvisshet han var i med hensyn til utfallet av saken. Han visste ikke om det ble til liv eller død. Men ikke noe av dette kunne slokke den glede som varmet hans hjerte. Den hadde sin grunn i den evige Gud.
Menigheten i Filippi visste at det var ikke noe påtatt apostelen viftet med. Det var ekte. Gleden var blitt prøvd før, og den holdt.
Gleden i Herren er ikke som termometret, som stiger og synker etter som temperaturen veksler. Gleden i Herren består ikke bare i å rope «halleluja» i et velsignet møte, der man er omgitt av en flokk frelste venner. Gleden i Herren gjør at vi kan si «takk og lov» også når vi er skyteskive for verdens spott. Dette er ikke det samme som glede over resultatet i ens virke, den gleden kan mer eller mindre være blandet med selvtilfredshet. Nei, den har ene og alene sin grunn i Herren og det han har gjort for oss.
Må Gud hjelpe oss at vi alltid gleder oss i Herren.
Kommentarer
Legg inn en kommentar