Alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.
1. Joh. 5,4.
Hele det 11. kapitlet i Hebreerbrevet lærer oss nettopp det samme: Alt det som de gamle har arbeidet, utrettet og lidt, har de gjort ved troen. Til slutt stilles noen av martyrene fram som eksempler: Etter at de hadde ofret alt som var kjært i livet, eiendom, hus, hjem, far, mor, brødre, venner, så gav de til slutt selve livet – og alt skjedde ved troen.
Det er dette som kalles å seire over verden. For dens fyrste, djevelen, med alle hans innskytelser, verden: de vantro med deres trusler og løfter, kjødet med dets ømtålige følelse både for lyst og nød – arbeider sammen for å få de troende til å vike bort fra Herren og bli utro mot ham. Alt dette seiret de over. Og den kraft som seiret over verden, var deres tro.
Meningen i ordet er altså den: Et gjenfødt, troende menneske er ikke trell under noe. Han kan forsake og finne seg i alt. Han er ikke trell av en eneste synd eller verdslig lyst, ja, ikke engang av uskyldige ting. Dette betyr ikke at det onde ikke henger fast ved ham. Heller ikke at han ikke i en ond stund kan bli overrumplet og falle. Men det betyr at han ikke kan bli i synden. Han gjør ikke synd som noe som han må fortsette med, noe som han ikke kan unnvære eller oppgi – slik som en trell hver morgen er nødt til å gå under samme åk, er nødt til å gå til samme arbeid. På den måten hersker synden og verden over sine slaver. Stundom lider disse syndeslavene under det, gråter og klager. Ja, hvor det ikke er fred med Gud, er det ingen kraft til seier, ingen frigjøring. Der blir de alltid stående i samme slaveri, når det gjelder en eller annen bestemt skjødesynd. For visstnok kan en også uten nådens krefter, legge av mange ytre synder. Men den som er født av Gud er ikke slave av noen synd, selv om den henger fast ved ham som en stadig fristelse som han ligger i daglig kamp mot og våker og ber mot. – Men i særlig grad er det menneske en slave under synden som ikke engang kjemper og ber imot den, men endog unnskylder og forsvarer den.
Vi nevnte også at en gjenfødt sjel ikke engang er slave av uskyldige ting. Det er en uskyldig ting, ja, en god ting, som er påbudt i Guds ord, at barnet skal elske far og mor. Men, sier Kristus, den som er trell under kjærligheten og ikke kan forlate far og mor når det er nødvendig for min skyld, han kan ikke være min disippel. Det er en uskyldig ting å ha en gård, hus, hjem og hustru. Men når disse ting opptar sinnet i den grad at de ikke kan komme til bryllupet og nattverden, ikke kan følge Jesus, da er det til døden. Som sagt, troen og gjenfødelsen virker ikke at de onde tilbøyeligheter i vår natur, dens svakhet og kamp opphører, men at en seirer over dette. Tross alt holder en fast ved Herren, som Asaf sier: «Mitt hjerte var bittert og det stakk meg i mine nyrer. Men jeg blir alltid hos deg. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er likevel Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.» Det er det som kalles å «seire over verden».
Jeg er kanskje både religiøs, andektig og gudfryktig, men når det gjelder å komme en skjødesynd til livs, eller en ting som er uskyldig i seg selv, da kan jeg ikke klare prøven. Da kan jeg ikke la dette være, og ha min skatt og mitt alt i Herren, men følger med dit fristelsen lokker, og prøver å pynte på min svakhet og mitt fall med pene navn. På den måten lider jeg nederlag. Da har jeg ikke den rette Gud til hjertets Gud og hjertets skatt. Da har jeg ikke troens og gjenfødelsens seirende kraft. «Alt det som er født av Gud, seirer over verden.»
«Og det er de kristnes kjennetegn som gjør at en kan skjønne de er født av Gud og skille dem fra de uekte barn som bare beholder skummet av Guds ord, men aldri har opplevd dets kraft, slik at det bare blir et misfoster som det ikke er noe virkelig gudsliv i eller finnes noen kraft i. Det heter ikke her å være født av Gud og likevel bli stående i det gamle, døde og verdslige vesen og ligge i synden etter djevelens vilje og leve slik som du før levde. Men det heter å stå djevelen og hans rike imot. Derfor, hvis du ikke seirer over verden, men lar den seire over deg, da kan du nok rose deg av troen og Kristus, men din egen gjerning vitner imot deg at du ikke er et Guds barn.» (Luther). Du vil være en kristen, men samtidig stå deg godt med verden eller visse verdensmennesker. Hvis dette ikke kan la seg gjøre uten at du må skikke deg lik med dem, da gjør du også det i den grad at du er elsket og æret av slike som ikke spør etter din Herre, ikke elsker og ærer ham. Hva vitner det om? Det vitner ikke bare om en fornektelse slik som Peter gjorde det – han ble likevel aldri verdens venn, ettersom han gikk ut og gråt bittert og var både før og etterpå en åpenbar Jesu disippel.
Men det vitner om en stadig herskende verdslighet og utroskap mot Herren. Det vitner om at gjenfødelsen og troens kraft mangler hos deg. For verdens vennskap er Guds fiendskap. Verken Kristus eller noen disippel – så elskelige, milde og kloke og forsiktige de enn er – kunne den kunst å være både Guds og verdens venner på en og samme tid.
Hele det 11. kapitlet i Hebreerbrevet lærer oss nettopp det samme: Alt det som de gamle har arbeidet, utrettet og lidt, har de gjort ved troen. Til slutt stilles noen av martyrene fram som eksempler: Etter at de hadde ofret alt som var kjært i livet, eiendom, hus, hjem, far, mor, brødre, venner, så gav de til slutt selve livet – og alt skjedde ved troen.
Det er dette som kalles å seire over verden. For dens fyrste, djevelen, med alle hans innskytelser, verden: de vantro med deres trusler og løfter, kjødet med dets ømtålige følelse både for lyst og nød – arbeider sammen for å få de troende til å vike bort fra Herren og bli utro mot ham. Alt dette seiret de over. Og den kraft som seiret over verden, var deres tro.
Meningen i ordet er altså den: Et gjenfødt, troende menneske er ikke trell under noe. Han kan forsake og finne seg i alt. Han er ikke trell av en eneste synd eller verdslig lyst, ja, ikke engang av uskyldige ting. Dette betyr ikke at det onde ikke henger fast ved ham. Heller ikke at han ikke i en ond stund kan bli overrumplet og falle. Men det betyr at han ikke kan bli i synden. Han gjør ikke synd som noe som han må fortsette med, noe som han ikke kan unnvære eller oppgi – slik som en trell hver morgen er nødt til å gå under samme åk, er nødt til å gå til samme arbeid. På den måten hersker synden og verden over sine slaver. Stundom lider disse syndeslavene under det, gråter og klager. Ja, hvor det ikke er fred med Gud, er det ingen kraft til seier, ingen frigjøring. Der blir de alltid stående i samme slaveri, når det gjelder en eller annen bestemt skjødesynd. For visstnok kan en også uten nådens krefter, legge av mange ytre synder. Men den som er født av Gud er ikke slave av noen synd, selv om den henger fast ved ham som en stadig fristelse som han ligger i daglig kamp mot og våker og ber mot. – Men i særlig grad er det menneske en slave under synden som ikke engang kjemper og ber imot den, men endog unnskylder og forsvarer den.
Vi nevnte også at en gjenfødt sjel ikke engang er slave av uskyldige ting. Det er en uskyldig ting, ja, en god ting, som er påbudt i Guds ord, at barnet skal elske far og mor. Men, sier Kristus, den som er trell under kjærligheten og ikke kan forlate far og mor når det er nødvendig for min skyld, han kan ikke være min disippel. Det er en uskyldig ting å ha en gård, hus, hjem og hustru. Men når disse ting opptar sinnet i den grad at de ikke kan komme til bryllupet og nattverden, ikke kan følge Jesus, da er det til døden. Som sagt, troen og gjenfødelsen virker ikke at de onde tilbøyeligheter i vår natur, dens svakhet og kamp opphører, men at en seirer over dette. Tross alt holder en fast ved Herren, som Asaf sier: «Mitt hjerte var bittert og det stakk meg i mine nyrer. Men jeg blir alltid hos deg. Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er likevel Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.» Det er det som kalles å «seire over verden».
Jeg er kanskje både religiøs, andektig og gudfryktig, men når det gjelder å komme en skjødesynd til livs, eller en ting som er uskyldig i seg selv, da kan jeg ikke klare prøven. Da kan jeg ikke la dette være, og ha min skatt og mitt alt i Herren, men følger med dit fristelsen lokker, og prøver å pynte på min svakhet og mitt fall med pene navn. På den måten lider jeg nederlag. Da har jeg ikke den rette Gud til hjertets Gud og hjertets skatt. Da har jeg ikke troens og gjenfødelsens seirende kraft. «Alt det som er født av Gud, seirer over verden.»
«Og det er de kristnes kjennetegn som gjør at en kan skjønne de er født av Gud og skille dem fra de uekte barn som bare beholder skummet av Guds ord, men aldri har opplevd dets kraft, slik at det bare blir et misfoster som det ikke er noe virkelig gudsliv i eller finnes noen kraft i. Det heter ikke her å være født av Gud og likevel bli stående i det gamle, døde og verdslige vesen og ligge i synden etter djevelens vilje og leve slik som du før levde. Men det heter å stå djevelen og hans rike imot. Derfor, hvis du ikke seirer over verden, men lar den seire over deg, da kan du nok rose deg av troen og Kristus, men din egen gjerning vitner imot deg at du ikke er et Guds barn.» (Luther). Du vil være en kristen, men samtidig stå deg godt med verden eller visse verdensmennesker. Hvis dette ikke kan la seg gjøre uten at du må skikke deg lik med dem, da gjør du også det i den grad at du er elsket og æret av slike som ikke spør etter din Herre, ikke elsker og ærer ham. Hva vitner det om? Det vitner ikke bare om en fornektelse slik som Peter gjorde det – han ble likevel aldri verdens venn, ettersom han gikk ut og gråt bittert og var både før og etterpå en åpenbar Jesu disippel.
Men det vitner om en stadig herskende verdslighet og utroskap mot Herren. Det vitner om at gjenfødelsen og troens kraft mangler hos deg. For verdens vennskap er Guds fiendskap. Verken Kristus eller noen disippel – så elskelige, milde og kloke og forsiktige de enn er – kunne den kunst å være både Guds og verdens venner på en og samme tid.