«Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og la korset på ham, forat han skulle bære det etter Jesus,» Luk. 23,26.
Den beslutning Jesus hadde fattet hos seg selv i tidenes begynnelse, å gi seg selv til sonoffer for alle menneskers synd, var nær sin oppfyllelse. Hudstrykningen i Pilatus' borg, som Esaias 750 år tidligere hadde sett i ånden, var en virkelighet: «så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse var ikke som andre menneskebarns,» Es. 52,14. Kampen i Getsemane og nattens redsler i yppersteprestens gård holdt på å knekke han legemlig. Jesus led dette frivillig, av kjærlighet til oss. Han opplevde Salme 22, i åndskampen mot «Basans okser» og de «ville hunder». Det var hans fienders time og mørkets makt.
I morgentimene sleper han sitt eget kors mot Golgata. Ufattelige kjærlighet. Det er da de møter afrikaneren, Simon fra Kyrene, muligens en frigitt slave. Korset blir lagt over på ham. Enten får Simon se et gløtt av Jesu kjærlige øyne, eller Jesus sier noe til ham, for det er som om Simon opplever noe under korset. Atmosfæren omkring er uhyggelig. Gråtende kvinner, rop fra brutale soldater og rådsherrens kalde forakt. Imens forener Simon seg med den dødsdømtes lidelse og kjenner en stille fred. Gudslivet begynner i ham.
Fra å bli tvunget til å bære korset, kjenner han i ånden en dyp glede ved å få dele lidelsen med denne fremmede. Det antas at det er den samme Simon, kalt Niger (svart), vi finner igjen som en av menighetslederne helt oppe i Antiokia. Sammen med en annen afrikaner, Lukius fra Kyrene (Libya), profeterer han at Paulus og Barnabas skal ut til hedningene med evangeliet, og de ble de første til Europa, Ap. gj. 13,1-2.
Simons ene sønn, Rufus, antas å være den Paulus sender hilsen til i romerbrevet, og som han kaller «den utvalgte i Herren», og han hilser videre til «hans og min mor». Hele familien var, for evangeliet, kommet til Rom, og Paulus følte seg knyttet til dem i åndsfellesskap. Det begynte med at Simon bar Jesu kors.
Også vi er utsett til å bære korset for Jesus. Paulus sier i Kol. 1,24: «Jeg gleder meg over mine lidelser for dere, og utfyller i mitt kjød det som ennå fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar