Tjeneren

Av Alf Vatne

«Deretter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter,» Johannes 13,5.

Det er noe meget vesentlig som Jesus ønsker å si til disiplene og oss alle ved denne handlingen vi leser om her. Det er bare noen timer igjen til han skal oppleve den totale fornedrelsen, spotten, lidelsen og til slutt en pinefull død på et kors.

Jeg vet ikke om det Jesus gjorde her, var ydmykende for ham eller ikke. Jeg tror helst det ikke var det. De er alle badet og er rene over det hele, både i åndelig og legemlig betydning – unntatt én – Judas (v. 10). Nå ønsker Jesus å lære dem at det likevel er nødvendig at han får vasket deres føtter for støv og smuss som var blitt hengende ved dem under vandringen. Da turen kom til Peter, ble han møtt av en ivrig protest fra ham: «Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!» Men da han forstår hvor meget Jesus legger i denne handlingen, at det ligger en åndelig betydning bak og som endog går på dette med fellesskap med Jesus, ja da er det slutt på protesten! «Herre! ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!»

Men Ordet til oss på denne skjærtorsdag har også andre ting å lære oss. Han, den største blant dem, hadde vist at han var det ved å innta den minstes plass der iblant dem. Og når han som deres Herre og Mester hadde gjort dette med dem, var de også skyldige å gjøre det samme med hverandre. Her har vi forbildet – vi skal vaske hverandres føtter! Hva dette betyr, går vel mer ut på betydningen eller selve meningen, enn handlingen i seg selv.

Spørsmålet til oss i dag er om vi er villige til å utføre selv den ringeste tjeneste for hverandre. Og, har vi ikke også en oppgave i dette at vi i Jesu Kristi kjærlighet og sinnelag er villige til å vaske våre medvandreres føtter for det støv og smuss som har så lett for å henge ved oss alle?