«For du, Herre, er min tilflukt. Den Høyeste har du gjort til din bolig,» Salme 91,9.
I den verden vi lever i, er det så mye ondt, så mange nedbrytende krefter, så mye som vil ødelegge oss mennesker. Dette var også salmistens opplevelse. Mine fiender søker å oppsluke meg, sier han, de er blitt meg for mektige. Men i denne sin nød og fortvilte stilling hadde han funnet én han kunne ta sin tilflukt til, og få den hjelp og beskyttelse han så sårt trengte. For du, Herre, er min tilflukt, sier han.
Derfor kunne han også si som det står fra begynnelsen i salmen det er sitert fra: «Den som sitter i den Høyestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til. For han frir deg av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly, hans trofasthet er skjold og vern.»
Dette var salmistens opplevelse og erfaring, og han kunne si det så sterkt som han gjør det i Salme 23,5: «Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne.» Hele denne salmen vitner om den trygghet, fred og hvile som Herren gir den som tar sin tilflukt til ham.
Vi har sikkert lest eller hørt om mennesker som har søkt tilflukt til en ambassade eller et land for å redde sitt liv, men som er blitt avvist, og det må være forferdelig. Men slik er det ikke hos Herren. Jesus sier: «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.» Hvor godt det er å vite at det er én som vi kan ta vår tilflukt til. Hos ham kan vi få fred, og finne trygghet og hvile.
Vi får oppleve som salmisten når han sier: Den Høyeste har du (altså Herren), gjort til din bolig, og da, når han hadde tatt sin tilflukt til Herren, var også den Høyeste hans bolig. Han er også vår bolig når vi har tatt vår tilflukt til ham. En trygg, fast og sikker bolig og borg, som står når alt annet faller i grus.