Trygt i havn

Av C. H. Spurgeon

«Fra jordens ende roper jeg til deg, mens mitt hjerte vansmekter. Før meg på en klippe, som ellers blir meg for høy.» Salme 61,3.

De fleste av oss vet hva det vil si at vårt hjerte vansmekter. Det kjennes like tomt som en skål som er skyllet og hvelvet. Vi føler det som om vi holder på å gå under og blir kastet hit og dit som et skipsvrak i storm. Slik blir situasjonen for oss når vi blir klar over fordervelsen i vårt eget indre, og det gjør vi dersom Herren lar det bli uro i selve vårt fordervelsesdyp, og dynd og søle blir slynget opp.

Skuffelser og sorger kan få vårt hjerte til å vansmekte. Det er som om bølge etter bølge ruller over oss, og som et nøtteskall blir vi slynget hit og dit av brenningen. Gud skje lov at vi ved slike anledninger ikke står uten den trøst som vi så sårt trenger og som kan hjelpe oss igjennom. Vår Gud er de havarerte seileres havn og de hjelpeløse pilegrimers herberge.

Hans miskunnhet er større enn våre synder, hans kjærlighet langt mer omfattende og langt høyere enn våre tanker. Det er sørgelig å se mennesker sette sin lit til noe som er lavere og ringere enn dem selv. Vi for vår del setter vår lit til en usigelig høy og herlig Gud. Han er en klippe som ikke forandres, en så høy klippe at de stormer vi ikke klarer å holde stand mot, går langt under hans føtter. Han lar seg ikke rokke av dem, for de er underlagt hans vilje. Hvis vi kommer i ly av denne høye klippen, kan vi trosse uværet. I le av dette mektige fjell er alt stille. Men forvirringen i et martret menneskesinn er ofte så stor at vi trenger los til å føre oss inn i denne guddommelige havn.

Herre vår Gud, la din Hellige Ånd lære oss troens veier, og før oss inn til din hvile. Vinden driver oss til havs, roret lystrer ikke vår svake hånd. Du, bare du, kan styre oss over båer og skjær og bringe oss trygt i havn.