En skjult åndelig død

Av C. O. Rosenius

Da brudgommen gav seg tid, slumret de alle inn og sov. Matt. 25,5.

Jesus sier om de ti jomfruer, de fem kloke og de fem dårlige, at de alle slumret inn og sov. Dette går i oppfyllelse for våre øyne i den uforklarlige søvnens og lunkenhetens ånd som griper om seg over hele kristenheten. Verden er død, sikker og forherdet. Hykleren bedrar seg selv år etter år med en falsk kristendom og et falskt håp. De vakte og kristne blir glemsomme, søvnige, forsømmelige og stanser på halvvegen eller glir tilbake i åndelig død.

Årsaken var at brudgommen gav seg tid. Tiden blir lang og ensformig, det skjer ikke noe som fanger sinnet på rette måten. Det er i dag som i går, og det ene året er som det andre. Folk synes ikke det er noe særlig som tyder på at Herren kommer. De ugudelige trives og morer seg når de har medgang.

Den som frykter Herren og har det usynlige for øye, blir ofte utledd som en dåre. Han har ofte ulykke og motgang. Tusen ting prøver å fange hans sinn, og hans hjerte blir lett jordvendt. Alle har råd å gi oss i denne verdens ting, men få eller ingen kommer oss i møte med et ord til advarsel, vekkelse eller trøst. Guds ord forsømmes. Bønnen, bekjennelsen og forfølgelsen uteblir. Den onde dag er over oss og mørkets makt rår. Til og med en kristen blir søvnig, kald og døser av. Sover han lenge nok, kan den oljen han en gang fikk, tørke inn.

Den søvn og kulde som kan komme over endog levende kristne, viser seg i at det åndelige og himmelske blir ringe og uvesentlig for dem, og det jordiske stort og viktig. Den fører med seg at en kristen til sine tider blir tilfreds med og trygg på seg selv. Da har han ikke noe bry med synden.

Slik var det Peter hadde det da han bare noen timer før han fornektet sin Frelser, forsikret: «Om enn alle tar anstøt, vil dog ikke jeg gjøre det.» På samme måten var det med David da han gikk opp på taket og kastet lettsindige blikk på kvinnen uten å føle noen fare. Ellers kjennes denne tilstand på at en ikke har noen omsorg for å komme lenger i det gode, eller på at nåden i Kristus ikke gleder hjertet, at Ordet og bønnen ikke lenger smaker, og så videre.

Det som er kjennetegn på en ærlig ånd og som skiller en levende kristen fra en død, er at den første kommer snart i nød for seg selv. Det går ikke lenge før han får et vekkende blikk fra sin Herre, så han går ut og gråter bittert. Og går det så langt med hans selvsikkerhet at Gud må bruke ytre midler som tukt og ydmykelser, eller en straffende Natan, så lar han det tjene seg til gagn. Han tar advarselen og straffen til hjertet, bekjenner sin synd og søvntilstand og vil vende om.

Derimot er det tegn på at søvn og sikkerhet har ført til død og forherdelse, eller tegn på at en er falsk kristen, når en er og blir tilfreds med og trygg på seg selv. Da lar en seg ikke advare. Enten går det da som med Judas, at en lever i en bevisst synd, nekter, skjuler og forsvarer den. Eller så går det som med de dårlige jomfruene. I det ytre liv ser en ut som en kristen. Men i hjertets skjulte dyp har en ikke noen erfaring av nådens liv og lar det bero med det – til det er for sent.

Det er en forferdelig tilstand! Et menneske har da ikke lenger evne til alvorlig selvprøving. Det har ikke evne til å stanse opp og gi akt på de alvorligste saker, til å være engstelig for seg selv eller ha mistanke til seg selv. Slik er menneskenaturen. Vi ser hvor forferdende sant det ordet er som Gud sa om følgen av syndefallet: «Du skal visselig dø.» Det er den fulle betydning av Rom. 3,18: «Det er ikke gudsfrykt for deres øyne.» De hører, leser og tror at tusen andre blir bedratt – uten å skjønne det selv – til sin undergang. Men de frykter ikke for at de selv også kanskje kan bli det. De leser og hører om de typiske kjennetegn på sin tilstand, men slår det hen i været og vender seg i stedet til ting som ikke betyr noe.

Av dette ser vi sannheten i Luthers ord: «Den som ikke frykter for seg selv, han har i sannhet grunn til å frykte.» Han bør i sannhet bli redd! Det å ikke kunne frykte for eller mistenke seg selv, det å leve i noen hemmelig eller kjær synd uten å mene det er farlig og innse at det er en stor synd, eller det å være tilfreds med seg selv i sin egen fromhet – se, dette er de djevelske kjennemerker på en skjult åndelig død og er forspillet til den evige jammer.

Det er nettopp et typisk kjennetegn på de sanne og våkne kristne at de har en ånd som frykter. Ja, de frykter ofte selv når det ikke er noen særlig fare på ferde. De mistenker seg selv, er redde for å bedra seg selv og er misfornøyd med seg selv. Og når de føler seg søvnige og glemsomme, er de nettopp mest bekymret over det.

Denne fryktens ånd viser at en holder seg åndelig våken, og fører med seg at fårene holder seg tett inn til hyrden. Den gjør at de troende daglig søker og ikler seg Kristi rettferdighet. Derfor er de til enhver tid vernet imot vreden og imot alt det som skal komme.