« – ved hjelp av menn som ikke kjenner Guds lov, naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer. Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast. » Ap. gj. 2,24.
For en triumf det lyser ut av disse ord av Peter! Et mektig oppbud av krefter sto bak Jesu korsfestelse. Først folkets ledere, så deres «håndtlangere»: «menn som ikke kjenner Guds lov», og så til sist døden selv, djevelens siste og mektigste våpenbror.
Men all helvetes innsats var forgjeves: «Det var jo ikke mulig for døden å holde ham fast.» Hva slags Frelser ville i så fall det ha vært?
Nettopp overfor denne verste av alle fiender er det kristendommen skal stå sin prøve. Vi kan hjelpe hverandre på mange vis i livet. Men når en av våre kjære – eller vi selv en gang – skal ut på den «siste reise», opplever vi den totale hjelpeløshet. Vi kan felle noen tårer. Vi kan stryke det kjære ansiktet for siste gang. Så lukkes en kiste. «Så synker vi stilt, så har vi vårt sted blant tusen forglemte graver.»
Men fordi det ikke var mulig for døden å holde på ham, er det heller ikke mulig for døden å holde på hans troende! For «dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans sønn. Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds sønn, eier ikke livet» (1. Johs. 5,11–12).
Derfor blir til sist det avgjørende spørsmål ikke våre følelser overfor døden, de kan variere, også hos en troende, men vårt forhold til Sønnen, ham det ikke var mulig for døden å holde fast.
Under Viborg domkirkes veldige hvelvinger har maleren Joachim Skovgaard skildret Kristi liv. Aldri blir jeg trett av å se på bildet av de saliges skare i det de toger inn i himmelen. Forrest går Frelseren, han rekker hånden til den nærmeste – og slik går de hånd i hånd inn til saligheten.
Ofte kan frykten for den siste fiende, døden, gripe oss. Men har vi lagt vår lille, redde hånd i Frelserens sterke, kan vi allikevel være trygge. Ham var det jo ikke mulig selv for døden å holde fast!
Kommentarer
Legg inn en kommentar