Vell opp, du brønn! Hils den med sang! 4. Mos. 21,17.
Dette var en eiendommelig sang og en eiendommelig brønn. Israels barn hadde gått over den ufruktbare ørkensanden. Det var ikke vann å se noen steder, og de vansmektet av tørst. Da talte Gud til Moses og sa: «Samle folket, så vil jeg gi dem vann.» Så slo de seg ned på stranden, tok stavene og boret dem dypt ned i den hete jorden mens de sang: «Vell opp, du brønn! Hils den med sang!» Og se, det kom en sprudlende lyd. Vannet fosset fram, fylte brønnen og rant utover sanden. Mens de grov denne brønnen i ørkenen, støtte de på en skjult vannåre nede i jorden.
Hvor vakkert dette bilde er! Det taler om velsignelsens strømmer som flyter gjennom vårt liv. Ved tro og takk skal vi nå fram til dem slik at vi kan få våre behov dekket i denne verdens øde ørken.
Hvordan fant Israels barn kildevannet? Det var ved å takke og love Gud. Der på ørkensanden stemte de med troens sanger mens de grov brønnen med stavene. – Vår lovsang vil alltid åpne kilder i ørkenen, mens knurr bare fører dom over oss og endog bønn kan forfeile målet. Det er ikke noe som er mer velbehagelig for Herren enn lovprising. I takksigelsen finner troen sitt høyeste uttrykk.
Takker du Gud slik som du burde? Takker du ham for de synlige velsignelser, som du ikke kan telle? Og våger du også å takke ham for sorgen som bare er forkledd velsignelse? Har du lært deg å prise Ham på forhånd for de dager som du ennå ikke har sett?
Kommentarer
Legg inn en kommentar