«Hver den som elsker, er født av Gud.» 1. Joh. 4,7.
Det er umulig å få snø og is varm så lenge det er snø og is. Likeså fruktesløst er det å ville tvinge seg selv til å elske Gud og sin neste på rette måten, før hjertet er blitt forvandlet, og før du har fått et nytt hjerte som elsker av seg selv. Kjærligheten er en fri sak. Den er hjertets sak og kan ikke tvinges fram. Om du kan tvinge deg selv når det gjelder din tale og ditt liv, kan du dog ikke tvinge ditt hjerte til å elske det som det ikke vil elske.
Derfor er det dårskap å preke om kjærlighet til et hjerte som ikke er gjenfødt. «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det.»
All den kjærlighet en selv mener å ha til Gud før en er blitt gjenfødt, er innbilt og egennyttig og strekker ikke til. Du elsker Gud bare når han gjør og sier det som du liker. Men når han setter deg på prøve og byr deg noe du ikke vil, da knurrer du mot ham. Og på en eller annen måte anklager du da hans bud for å være for strenge.
På samme måten elsker du heller ikke din neste som deg selv. Du er alltid mer omhyggelig med ditt eget beste enn med hans.
Slik er menneskehjertet av naturen. Alle, uten unntak.
Spør du da hvorledes en får et nytt hjerte som elsker på rette måten, så hør: Du får aldri rett kjærlighet til Gud før han først har vist deg så meget av sin egen kjærlighet at ditt hjerte liksom er smeltet av hans kjærlighets varme. Du kan ikke begynne med å gi ham kjærlighet. Du må begynne med å ta imot kjærlighet av ham. Som apostelen Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss.» Og Jesus sier: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.»
Men nå er det ingen kjærlighet hos Gud som kan smelte og forvandle hele ditt vesen, uten den som omfatter og frelser hele ditt vesen. Det er den kjærlighet som gjelder din benådning hos Gud, dine synders forlatelse og ditt salige barnekår hos Gud.
Jesus talte selv om dette hos fariseeren Simon. En stor synderinne kommer inn. Hun faller ned ved hans føtter, væter dem med sine tårer og tørrer dem med sitt hodehår. Fariseeren undres over dette. Men Jesus forklarer saken: «En som lånte ut penger, hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti. Da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?» Simon svarte: «Den han ettergav mest.» Og Jesus tilføyde: «Du dømte rett. Denne kvinne har fått sine synder forlatt. Derfor elsker hun meget.»
Se her er betydningen av apostelens ord: «Hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Jo mer lov i samvittigheten, desto mer stormer og føles syndene. Jo mer synden føles, desto større blir nåden når alle dine synder blir forlatt. Og jo mer nåde du får, desto større blir din kjærlighet, glede og takknemlighet.
Dette er Det nye testamentes regjeringsorden. Gud, som befalte oss å elske uvenner, og på den måten samle gloende kull på deres hoder, han gjør det samme mot oss. Han smelter og overvinner oss med den store nådes gloende kull. Og nå, nå først begynner du å elske Gud igjen. Nå blir også ditt hjerte så forvandlet, at du elsker alle mennesker med en helt ny kjærlighet.
Denne kjærlighet til nesten har to sider. En alminnelig kjærlighet og en broderlig kjærlighet. Med en aliminnelig kjærlighet elsker du alle mennesker. Du gjør dem godt hvor som helst du kan, og de trenger det. Denne kjærligheten spør ikke etter fortrolighet eller vennskap. Den spør bare om det er et menneske. Det er om denne kjærlighet Jesus sa: «Elsk deres fiender. Gjør vel mot dem som hater dere.»
Det er viktig at du legger merke til dette. Om du vil være en kristen, så kan du ikke elske bare dem som er dine venner og som gjør deg godt. Da må du tenke over om de har samme blod som du, om de nedstammer fra den samme Far i himmelen og fra den samme stamfar på jorden som du, og om de er gjenløst ved det samme Jesu blod som du. Når du så ser en som trenger din hjelp, skal du tenke: Dette er min bror, min søster. For etter kjødet er vi jo alle brødre.
Broderlig kjærlighet er den kjærlighet som binder alle Guds barn i verden sammen i et salig, inderlig og fortrolig søskenbånd. Dette broderskap kjenner ingen grenser laget av ulike kirkebekjennelser, former og steder, eller av ulike livsvilkår. Det ser bare etter det som alltid finnes der hvor Kristus forkynnes: Guds barn, født av Gud.
Grunnlaget for denne broderkjærlighet er nemlig: «Hver den som elsker Faderen, elsker og den som er født av ham.» Og her er grunnen til at Kristus nevner nettopp denne kjærligheten som kjennetegnet på hans rette «disipler»: «Derpå skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» Alt annet kan hyklere etterape, men ikke den innbyrdes kjærlighet som ser etter dem som er født av Gud.
Kommentarer
Legg inn en kommentar