«For du frelser elendige folk og fornedrer høye øyne.» Salme 18,38
Dette verset kommer som en pust fra en annen verden, der andre lover og prinsipper gjelder. Skal du lykkes i denne verden, må du ha en god porsjon selvtillit og ressurser. Skal du fram i verden, må du bruke albuene. De åndelige lover, slik vi møter dem i dette verset, sier det diametralt motsatte: De elendige, de hjelpeløse, de som ingenting er, frelser Gud.
Jesus stadfester disse ordene fra Det gamle testamente i en av sine lignelser. Det gjaldt dem som stoler på seg selv og sier at de er rettferdige (Luk 11,9). Fariseeren, den vellykkede etter verdens målestokk, viser selvtilfredshet og er stolt av seg selv, sin stilling og sine gjerninger. Tolleren derimot føler seg elendig, uverdig, syndig og fordømt. Han ber: Gud, vær meg synder nådig.
Jesu dom er klar. Tolleren gikk rettferdig ned til sitt hus framfor fariseeren. Han gjentar den samme åndelige lov som er sitert ovenfor, men med andre ord: «Den som seg selv opphøyer, skal fornedres, og den som seg selv fornedrer, skal opphøyes.»
Saligprisningene i begynnelsen av Bergprekenen (Matt 5,3-12) understreker de samme tanker: «De fattige i ånden», «de ydmyke av hjertet», «de som hungrer og tørster etter rettferdighet», er salige, og himlenes rike ligger åpent for dem.
«Du frelser.» Ordet frelse har en vid betydning i Guds ord. Det kan bety hjelp i en vanskelig situasjon, i sykdom og farer, så vel som syndenes forlatelse for dem som lengter etter fred med Gud.
De stolte øyne, de selvsikre, de som er fornøyd med seg selv, de som ikke har behov, de friske trenger ingen hjelp og er heller ikke mottagelige for den. Gud er ikke passiv overfor disse, men han står den stolte imot, sier Bibelen (Jak 4,6). Vi må passe oss så vi ikke blir Guds motstandere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar