«...og straks skiltes engelen fra ham,» Ap. gj. 12,10.
Da Peter på en mirakuløs måte ble fridd ut fra fengslet ved en engels hjelp, skjønte han ikke selv til fulle hva som skjedde. Til å begynne med trodde han at det hele var et syn, en deilig drøm. Han sov slett ikke urolig mellom de to soldatene som holdt vakt over ham den siste natten han etter menneskelig beregning hadde på jorden. Og at han attpå til fikk en slik opplevelse, et syn av utfrielse, lot til å ha kvikket ham ekstra opp.
Men da engelen og Peter kom ut i den friske nattluften, gikk det opp for apostelen at han var fri. Det var ingen drøm, det var virkelighet! Da ble engelen borte, og på en måte ble Peter alene. Selvsagt var Herren fremdeles med ham, han som hadde lovt å være med alle dager. Det var ingen forskjell på det. Men den støtte han hadde hatt i engelen, den styrke det hadde vært å kunne gå etter en som alle dører åpnet seg for, både materielt og åndelig, falt bort. Han stod alene tilbake utenfor fengslet og måtte ta en avgjørelse.
Selv apostler som utfris fra fengsler, er nødt til å ta avgjørelser på egen hånd. Det å være ledet av Gud betyr ikke det samme som at alle evner og menneskelige forutsetninger settes ut av spill. Peter måtte bestemme seg for hva han skulle gjøre. Han skjønte at han måtte komme seg ut av byen så fort som mulig – uten å bli båret bort av engler – og han visste at han måtte få gitt sine venner beskjed om det som var skjedd. Også det uten englers bistand.
På en måte kom han ned på jorden igjen etter den veldige opplevelsen, men han var ikke mindre velsignet av den grunn. Det er ikke så farlig å komme ned på jorden etter store åndelige opplevelser hvis man har fått med seg noe i disse, noe som kan omsettes i praktisk dagligliv. Det fikk Peter, og det kan du også få.
Kommentarer
Legg inn en kommentar