«Du er min tilflukt på ulykkens dag.» Jer. 17,17.
Den kristnes vei har ikke alltid klart solskinn over seg. Også en kristen har sine mørke- og uværsperioder. Riktignok står det i Guds ord: «Over dine veier skal det skinne lys,» og det er sant at kristendommen formår å gi et menneske både lykke og salighet i himmelen. Men erfaringen viser at selv om «de rettferdiges sti er lik et strålende lys som blir klarere og klarere til det er høylys dag», hender det undertiden at lyset fordunkles.
Til sine tider tårner det seg opp skyer som dekker solen for den troende, så han går i mørke og øyner ikke noe lys. Det er mange som for en tid har frydet seg i Guds nærvær. Men plutselig oppdager de at det er kommet skyer på den strålende himmelen. Istedenfor å ferdes i Gosens land, må de gå gjennom sandørkenen. Det er så meget som blir ondt og bittert, og de er tilbøyelige til å si: «Hvis jeg virkelig var et Guds barn, kunne sikkert ikke dette ha hendt».
Si endelig ikke det, du som vandrer i mørke. De aller beste av Guds hellige får smake malurten, de kjæreste av hans barn må bære korset. Ingen kristen har hatt bare gode dager. Når Gud til å begynne med gjorde veien så jevn og lys for deg, var det kanskje fordi du var svak og engstelig. Men nå da du åndelig sett er sterkere, må du gjøre det fullvoksne Guds barns mere modne og hårde erfaringer. Der må storm og uvær til for å prøve vår tro. Ulykkens dag lærer oss å sette pris på vårt herlige håp.
Kommentarer
Legg inn en kommentar