1. Tess. 3.
Vår Herre Jesus styre vår vei til eder. V. 11.
Dette er fint, kristelig språk.
Apostelen ønsket å komme til Tessalonika igjen. Men han har lagt saken i Guds og Kristi hånd. Derfor er han tillitsfull og vet at det beste vil skje.
Vi har sikkert erfart hvordan det går når vi stikker ut vår egen vei. Sjelen er urolig, og langs med veien ligger skuffelse på skuffelse. Men vi husker også hvor godt det var når vi visste at Herren styrte veien. Kanskje vi også på Herrens vei møtte trengsel og vanskeligheter. Men alt kunne vi da legge på ham. Han hadde bedt oss å gå veien, og bærer selv ansvaret for det vi møter.
Men det koster også å la Herren styre. For det hender ofte at vår egen forstand protesterer mot Herrens ledelse. I gamle dager måtte Jesus nøde sine til å legge ut på det stormende hav. Men de gikk, og de fikk oppleve at Jesus kom til dem i stormen.
Ofte må også en Jesu disippel vente på Herrens ledelse. Det koster for oss rastløse mennesker. Stundom ser det rent stengt ut. Som fjellene i den trange fjord synes å gå sammen like foran båten, slik synes Herrens vei ofte å føre oss til det meningsløse. Først i siste øyeblikk åpner leden seg, og vi kjenner at Jesus selv styrer vår lille livsbåt framover.
Så legger vi styret i hans hånd. Han kjenner farene, og vet hvor leden er klar. Skulle dette være vår siste dag, vil han føre vår lille båt over dødens mørke belte, inn i himmelens havn.
Kommentarer
Legg inn en kommentar