«Han utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.»
Luk. 24,27.
De to disiplene på veien til Emmaus hadde alle tiders opplevelse. De hadde den beste av alle lærere, nemlig han i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult tilstede. Vår herre Jesus holdt seg ikke for god til å virke som predikant, og han skammet seg ikke ved å preke for en forsamling på bare to tilhørere. En eneste tilhører ville ha vært nok for ham. La oss holde oss til denne beste av alle læremestere, for vi kan ikke bli vis til frelse før han er blitt oss visdom fra Gud.
Han var ikke bare den beste lærer disiplene kunne ønske seg, han brukte også den beste lærebok. Han kunne ha åpenbaret nye sannheter for dem, men han foretrakk å legge ut de gamle. Han visste hva de trengte til og tok til å undervise dem i det Moses og profetene hadde sagt. Dette viser oss at den sikreste vei til visdom ikke er spekulasjoner og filosoferinger over menneskelige produkter, men fordypelse i Guds eget ord.
Disse to priviligerte disiplene fikk også høre om det beste av alle emner, for Jesus la ut for dem hva Skriften hadde sagt om ham selv. Diamanten bearbeider diamantene. Husets herre åpner selv døren til sitt eget hus, fører gjestene til sitt bord og byr dem sin egen mat. Han som gjemte skatten i åkeren, fører selv skattesøkeren til stedet. Det var helt naturlig at han ville snakke om det beste av alle emner, og han kunne ikke finne et bedre emne enn seg selv og hans fullbrakte verk.
Så kan vi da ved Guds nåde fordype oss i Guds ord og ha Jesus både som lærer og emne.
Kommentarer
Legg inn en kommentar