Den evige hvile

Av C. O. Rosenius

«Men er Kristus i dere, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8,10.

Mange ville kanskje spørre: Hvorfor skal de troende dø, når Gud har forlatt dem deres synder? Døden er jo syndens straff.

Den troendes død gjør ikke Kristi fortjeneste og vår fulle frihet fra lovens forbannelse mindre. Den død de skal oppleve, er ikke noen straff av den hevnende rettferdighet. For dem som «er i Kristus Jesus», er døden og alle lidelser ellers i livet, bare noe som Gud bruker for å rense sitt folk. Han prøver troen, lutrer ånden og forstyrrer sjelefienden og ødelegger hans lenker. Alle ting skal tjene dem til gode. «Alt hører eder til, enten det er liv eller død.»

Dette er virkningen av Kristi død. Ved den er Guds lov blitt oppfylt, og en ny pakt blitt opprettet. Og i denne pakten er alle de som er i Kristus blitt fridd fra syndens sold, døden, og fra lovens forbannelse. For dem er døden «oppslukt til seier». Og deres død er ikke lenger noen straff for synden, men en forløsning fra død og elendighet. Graven er en lønngang til Guds paradis. Det legemet som legges ned i jorden, er en sæd for det evige livet.

De troendes legemer blir ikke ødelagt ved døden. De blir bare lagt ned i graven for å stå opp i en ny og herligere skikkelse. «Det såes i forgjengelighet. Det oppstår i uforgjengelighet. Det såes i vanære, det oppstår i herlighet. Det såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft. Der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme.» Kan en kalle en slik død for syndens straff eller for lovens forbannelse?

Nei, den er en altfor stor nåde og velsignelse til det. I de gjenfødte legemer ødelegger og tilintetgjør døden den synden som bor i dem – de må dø for å bli renset på fullkommen måte. Syndens gift har gjennomtrengt og ødelagt deres legemer på en slik måte at de må rives ned og bygges opp igjen for å kunne bli renset – på samme måten som med de spedalske husene i Israel. Som hvetekornet ikke kan bli levende, før det er gravd ned i jorden, så skal også våre legemer dø og bli til støv for å kunne bli levende og hellige.

Noen ville kanskje gjøre den innvendingen: De som lever ved Herrens gjenkomst, skal aldri dø. De blir forvandlet i et øyeblikk. Hvorfor kunne ikke Herren gjøre det slik med sitt folk og forvandle dem i et øyeblikk? Da behøvde de ikke å dø!

Til dette kan en bare svare: Gud er visere enn menneskene. Hvor mye har ikke vi lært fordi vi hadde døden for øye? Dette hadde vi da gått glipp av. De troende trenger all den hjelpen mot synden som de kan få. Døden har ofte stoppet vårt kjødelige og verdslige sinn. Den viser oss både Guds godhet og hans strenghet. Den viser oss at Gud hater synden. Det var for syndens skyld at livets og salighetens Gud lot døden komme inn i verden. Men den viser oss også at Gud var så god og barmhjertig at han gav sin Sønn i døden for oss. På den måten knekket han dens brodd og forvandlet den til en god søvn.

Så lenge synden er i verden, er døden en velgjerning for de troende. Så lenge må de alltid be: «Herre, lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet.»

Endelig skal de troende dø fordi de skal følge ham som er hodet for menigheten. Når han døde, skal ikke da vi, som er hans lemmer, dø? Når han gikk denne vegen inn i herligheten, skal da vi, som er hans lemmer, gå en annen veg til det samme målet? Det er en stor trøst for oss når vi skal dø, at vi da følger vår Herre og Frelser, som har gått vegen før oss.

Naturen gyser alltid for døden. Det har også mange troende fått erfare. Derfor skal de troende tenke over dette. Men først og fremst skal de være klar over at de er i Guds hånd, i den trofaste Fars og Frelsers armer. Derfor skal ikke et hår bli krummet på hodet deres uten hans vilje. Selv om døden ser forferdelig ut, skal de vite at det dog er den trofaste Frelser, som de har lært å kjenne, som i døden kommer dem i møte.

I døden går det oss som det gikk disiplene, da de var i båten og Jesus kom til dem på vannet. Da ble de forferdet og sa: «Det er et spøkelse.» Men han sa: Det er meg, frykt ikke!

Han som inntil denne dagen har tatt seg av oss og vist oss så stor nåde, han skal ikke forlate sine kjære når de skal dø. Han skal ikke la noe hende dem, uten det som han i sin kjærlighet har bestemt. I døden skal han gi oss det som vi så lenge har lengtet og sukket etter, forløsning fra alt ondt, en fullkommen hellighet og trygghet. Da skal vi aldri mer synde mot ham. Da skal vi aldri mer plages av anfektelser. Da skal vi aldri oppleve at Frelseren blir borte for oss. Da skal vi se ham som han er, i Guds paradis.

Har vi vært som fremmede på jorden, fattige, redde og utrygge, så skal vi da nå det himmelske rike som vi skal arve. Da skal vi nå den evige hvile.