«Dere – skal avlegge det gamle menneske .... og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud!» Ef. 4,22–24.
Det nye menneske er skapt etter Gud, eller etter Guds bilde. Hva dette egentlig betyr kan vel synes å være vanskelig for oss å si. Men Gud være lovet! Han har gitt oss et menneske som er Guds bilde på fullkommen måte. Det er mennesket Jesus Kristus, «han som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen».
Vil vi altså se Guds bilde, se hvordan vi skal være og bli, så skal vi bare se på Jesus. Vi skal ikke se på hvordan han er som Guds Sønn eller som Guds lam, som vår forsoner. Men vi skal se på ham slik han var som menneske. Og dette er både det skjønneste og mest fullkomne, og det kjæreste forbilde for oss. For han er på samme tid vår frelser og talsmann hos Faderen.
Det gamle menneske skal vi derimot avlegge, korsfeste og døde. For det bærer på hele den fordervelsen som Adams fall førte med seg. For det første det kjødelige sinn, som er fiendskap mot Gud, og videre egenkjærligheten, som har så dyp rot i oss, egenviljen og selvsyken som bare søker sitt eget og tenker på seg selv. Her finner vi også det fryktelige hovmodet som vil være noe, den dype vantroen med alle sine skudd, forakt for Guds ord, trygghet i medgang og mismot i motgang, bekymringer for det som hører jorden til, hardhet og kulde mot Gud og nesten, ulyst til å bruke Ordet og bønnen, onde tanker, urene lyster og så videre.
I tillegg til alt dette kommer så alle utslag av den synden som bor i oss, forfengelighet, hykleri, løgn, uærlighet i handel og vandel, utukt, gjerrighet, ubarmhjertighet, vrede, hat og mange flere synder og laster som en knapt kan rekne opp.
Slik er det stygge bilde som skal avlegges, korsfestes og dødes. Vi skulle ikke bli så trygge, frie, frekke og selvtilfredse, hvis vi bare riktig gikk inn for at det gamle menneske skulle avlegges.
Her ser vi altså saken klart. Det som står tilbake er bare at den får leve i hjertene våre. Guds vilje og råd taler her klart til de troende: Nå er du blitt fri dine synder. Det var den tyngste av alle dine bekymringer. Med glede og takknemlighet skal du da gjøre det som er lettere, du skal følge Jesu fotspor alene, du skal fornyes etter hans bilde. Han har jo elsket deg, kjøpt deg og frigjort deg. Hele livet skal du likne ham. Du skal hate det som han hater og elske det som han elsker. Når du er blitt fri dine synder, så du ikke lenger behøver å sørge over dem, da er du blitt et Guds barn og Kristi bror. Vær da som han var og lev slik som han levde.
Han stod i det inderligste samfunn med Faderen. Han var full av kjærlighet til Gud og mennesker. Det var hans liv og mat å gjøre Faderens vilje, og så videre.
Stå også du i inderlig samfunn med din Far. La det være din mat og ditt liv å få gjøre hans vilje. Du er blitt «et tempel for Den Hellige Ånd», så den samme Ånd bor i deg som i Frelseren. Du skal ikke jage denne duen fra deg. Du skal ikke bedrøve Guds Ånd ved ikke å høre når han taler til deg, eller ved andre synder. Du skal ikke ødelegge eller besmitte Guds tempel ved kjødets lyster og kjødets gjerninger. Du må være villig til å lide hva som helst før du skal handle mot din Gud.
Kristus bekjente sannheten også da det kostet ham livet. Bekjenn også du Kristus, både når det koster de andre menneskers aktelse og ditt gode navn og rykte, ja, ditt liv og gods.
Kristus var tilfreds slik han hadde det, fordi det var Faderens vilje at han skulle ha det slik. Vær også du tilfreds i din stilling. Og la ditt mishag forsvinne i Guds velbehag.
Kristus befattet seg aldri med lettsindig spøk. Det var nok for ham å frykte Gud. Det samme sømmer seg også best for deg, hvis du er et Guds barn og en Kristi bror.
«Men hvem er i stand til å leve slik?» vil du kanskje si. Om jeg bare kunne klare dette!
At du skulle gjøre dette selv, var ikke meningen. Heller ikke at du straks skulle bli fullkommen. Men du skulle begynne å legge vinn på dette. Da skulle du grundig få lære at du ikke klarer det. Da skulle du bli nødt til å sukke og rope etter Herren, som selv skal gjøre verket.
Helliggjørelsen er ikke menneskers verk, men Guds verk. Men verket gjøres ved Ordets kraft, det Ordet som nøder, advarer og trøster oss.
Ikke at vi av oss selv duger til å uttenke noe som av oss selv. «Gud er den som virker i dere både å ville og virke – merk – til hans velbehag.» Det som ikke Ordet kan utrette, det gjør Herren ved riset, ved trengselens ovn, hvor det er nødvendig. «Tuktens ris lærer å gi akt på Ordet.»
For ett er nødvendig. Og uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Men vi holder dog først og sist fast på det som står skrevet: «Med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar