«Den som sprer velsignelse, skal trives. Og den som lesker andre, han blir selv forfrisket.» Ord 11,25
Det er ikke naturlig for mennesket å velsigne. En velsignelse er noe som blir gitt i kjærlighet, uten at giveren venter å få noe igjen. Det naturlige menneske kan nok ofte tenke seg å gi gode gaver, men blir ganske fort bedrøvet hvis «velsignelsen» ikke vender tilbake. I de fleste tilfeller, når noen tråkker oss på tærne, er det mye lettere å forbanne enn å velsigne. Her kan nok noen og enhver prøve seg.
Guds ord taler tydelig om at vi som er født på ny, ikke skal forbanne, men velsigne. Vi vil ikke klare å velsigne om vi skal undertrykke bitterhet, samtidig som vi viser et overbærende, blidt ansikt og gir et godmodig klapp på skulderen. Nei, en ekte velsignelse kan bare komme fra et hjerte som er fylt av Guds kjærlighet, saktmodighet og sindighet. Dette er frukter av et liv der man vandrer i Ånden.
Når man blir møtt med urettferdighet, er det godt å kjenne i sitt hjerte at man er istandsatt av Herren til å velsigne tilbake. Da blir det trivsel i hjerte og sinn.
Den som vandrer ydmykt med Gud, vil oppleve at man blir fylt av den første kjærligheten. Den gjør at man tåler urettferdighet og blir i stand til å velsigne. Man ønsker at andre mennesker, som fortsatt vandrer på urettferdighetens sti, skal få del i den samme frelse som en selv.
Da blir ordet som vi har lest i dag, sant i hele sin bredde og dybde. Den som får del i denne herlighet, kan si at han har Guds rike velsignelse over livet sitt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar