«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangehånde tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Salme 139,23 ff.
Gud har gitt oss meget som vi skal stå til rette for, og da først og fremst vår udødelige sjel. Overfor de to muligheter, frelse – fortapelse, går det riktig opp for oss at vårt livsregnskap må være i orden. Og det skjer bare ved at vi holder prøve og stadig ransaker oss selv.
Det farligste for all vanekristendom er at den ikke til enhver tid har regnskapet klart til revisjon. Ofte skjønner vi ikke selv hvor feilen ligger, men Gud ser den og peker på den.
Vi har så lett for å glemme at den gamle Adam lever i oss og at synden alltid ligger på lur. Derfor stemmer ikke oppgjøret under revisorens skarpe blikk. For dem som bygger på følelsens usikre grunn, blir den rette åndelige temperatur målestokk istedenfor ordet. Det er farlig å tro at et Guds barn alltid skal føle godt. Vantro, tvil og åndelig mørke sniker seg inn og skaper kaos i det regnskap vi trodde ville gå så lett opp. I slike tider synes det ikke å hjelpe hvor mye vi leser Guds ord eller ber. Vi prøver å finne ut hvor feilen ligger, men ser den ikke. Kanskje har vi gått på akkord med vår samvittighet, eller kanskje vi er altfor opptatt med andres regnskap istedenfor vårt eget?
Nei, det gjelder til enhver tid å være våken og la Kristus få si det avgjørende ord om vårt liv og vår kristendom. Hans øye ser hva som er i veien, og han lar oss få vite det. Er det noe rart at vi fristes til å fortvile når han peker på alle feilene som ligger gjemt i vårt onde hjerte? Når vi så ikke kan skjule noe og slett ikke kan forsvare noe av det gale vi har gjort, da blir det bot som bringer oss på kne til oppgjør: Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte!
I slike stunder blir korset det trygge tilfluktssted. Legger jeg det på mitt mislykte livsregnskap, vil det stå for Herrens revisjon. Og fremfor alt gir korset meg vissheten om at jeg er på evighetens vei, selv om den til sine tider synes mørk og uoversiktlig.
Så lenge vi lever er det mulighet for å ta feil av veien. Men Gud skje lov og takk for at det tross alt går an å følge evighetens vei. Herren har lovet alle sine disipler å føre dem frelst hjem. Intet skal kunne rive dem ut av hans hånd
En gang om året feirer vi en Bots– og Bededag, hvor hele vårt folk får høve til å ransake sitt hjerte og liv for den allvitendes åsyn. Regnskapet står ikke for revisjon, og derfor går vi samlet til Gud i bot og ber med salmisten: Vis oss om vi er på fortapelsens vei, og led oss på evighetens vei!
Tenk hvilket mål: Norges folk – et Guds folk!
Kommentarer
Legg inn en kommentar