Vår himmelske far

Av C. H. Spurgeon

«Deres himmelske far.» Matt. 6,26.

Guds folk er hans barn i dobbel forstand. Først fordi de er hans skapninger, dernest fordi de er blitt adoptert i Kristus. Derfor har de den forrett å kunne kalle ham «vår Far, som er i himmelen».

Far! Det er et skjønt ord, og hva innebærer det? Det innebærer først og fremst autoritet. «Er nå jeg eders far, hvor er da min ære?» sier han. «Hvis I er sønner, hvor er da eders lydighet?» Men det innebærer også kjærlighet. Han har ikke en autoritet som egger til opprør, men som ansporer til lydighet og gjør at vi frivillig og med glede stiller oss til tjeneste for ham. Gud vil nemlig at vi skal tjene ham av kjærlighet. Du skal ikke gjøre hans vilje som en slave som drives av pisken. Du skal tjene ham med et villig og glad hjerte, lykkelig i bevisstheten om at hans vilje er god. Du fremstiller ditt legeme til tjeneste for rettferdigheten fordi rettferdigheten er din fars vilje. Hans vilje skulle være hans barns vilje.

Far! Her er en kongelig verdighet som er så innhyllet i kjærlighet at vi glemmer kronen på hans hode, og septeret i hans hånd fortoner seg ikke som en jernstav, men som et sølvglinsende nådessymbol. Her er verdighet og kjærlighet i samme person. Han elsker sine barn. Der hvor vennskap ikke kan utrette noe og hvor velvilje ikke strekker til, der kan et farshjerte forbarme seg og en farshånd gjøre underverker. Vi er hans barn, derfor velsigner han oss og forsvarer oss. Når en jordisk far vokter sine barn, hvor meget mer skal ikke vår himmelske far verne om oss? Når jeg kan si «min far!», da har jeg nok både for tiden og evigheten.