«Kjærligheten er... velvillig,» 1. Korinter 13,4.
Vi lever i en tid da ordet velvilje ikke blir meget brukt. Det er lite å se om det i avisenes oppslag. Der skal en markedsføre meninger og krav. Travle yrkesmennesker, kjendiser og politikere bruker ordet lite. Har vel ressurssterke, kreative mennesker bruk for å vise velvilje?
Velvilje kan gi assosiasjon av svakhet, ettergivenhet, viljeløshet. Men kjærligheten er ikke svak eller viljeløs. Kjærligheten har vilje. Velvillighet er bevisst å gi avkall på en del av sin vilje. Den gir kjærligheten elastisitet og blir viljens støtdemper.
Ordene vi leste, er fra det kjente kapittel om Guds kjærlighet – agape. Den kjærligheten er velvillig. Den Gud som skapte oss og som vi søker samfunn med, er kjærlighet. Det er det godt for et menneske å vite.
Apostelen Paulus skriver til oss at kjærligheten fra Gud skal være motivet for våre handlinger. Uten agape i oss, er selv vår åndelige utrustning verdiløs. Apostelen sier direkte at selv om jeg gir alt jeg eier til de fattige, og med det går til grensen for hva jeg kan yte selv, er alt unyttig for meg om ikke motivet er kjærlighet. Guds fremste karaktertrekk er nemlig kjærlighet. Derfor skal vi også være preget av den.
Hvilke store, krevende gjerninger ventes av oss for å vise at vi har fått noe av Guds kjærlighet? Paulus svarer at kjærligheten er! Den er velvillig, den er langmodig og mild. Den søker å være nyttig, den oppsøker mulighetene til å gjøre det gode.
Vi får ikke til noe av dette. Det er bare Gud som kan skape velvillighet i oss. Gud har garantert sin kjærlighet til oss i Jesus Kristus. Et nytt bud gir jeg dere, sa Jesus: Elsk din neste som deg selv! Med utgangspunkt i Jesu kjærlighet til meg skulle jeg ha de beste forutsetninger for å være en kanal for Guds velvillige kjærlighet iblant menneskene.
Ordet i dag vil føre oss litt videre på vei til kunnskap om Guds kjærlighet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar