Den endelige dom

Av Tormod Vågen

Åp. 20.
«Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet.» v 12.

På den store hvite trone sitter nå den eldgamle Gud. Han har ofte før holdt dom; men nå skal den endelige dom felles. Alt som heter menneske, skal fram. En for en kommer de. Ingen kan nekte å møte, for Gud er dommer.

Mange hater tanken på dom, og taler om at den Gud som lar folk gå til helvete, ikke er kjærlig. Dette er et meget grunt syn på Gud og på selve livet. Han som sitter på den store, hvite trone er den samme som gav sin eneste Sønn i døden for oss. Ingen har så varmt et hjerte som han. Og i dypeste forstand er det vi selv som sitter på dommerplassen. Vitnene er våre egne gjerninger, og etter dem skal den rettferdige Gud felle dommen. Vår samvittighet skal vitne, våre nærmeste, våre venner og naboer skal vitne. Der skal bli klart hva vi var og gjorde på jorden.

Og etter dommen blir vi nødt til i all evighet å leve det liv vi valgte her. Her er såtiden, der er høsten. Det må være slik. For himmelen blir bare himmel for dem som har himmelen i hjertet. Du som aldri kunne trives sammen med Guds folk her, ville heller ikke gjøre det der. Du som ikke ville høre Kristus til her, ville skamme deg i hans nærhet der.

Derfor ber jeg deg, ufrelste venn, kom til nådens trone i dag! Da skal du en dag få gå fram til den hvite trone, inn i det riket som er bestemt for Guds frelste folk. Guds dom skal for deg bli en erklæring om at frelsen i Kristus er nok.

Finn derfor plassen under Kristi kors! Stå der i livet. Stå der i døden. Stå der i dommen. Stå der i dag. Da kan du frimodig møte livet. Da kan du også møte døden uten frykt.

For dommeren er din frelser.