Din kveldsbønn

Av Fred. Tybring

Bli hos oss, for det stunder til aften, og dagen heller. 

Luk. 24,29.

De hadde mistet sitt håp, disse to menn som møtte Jesus på veien. De hadde engang kjent ham, men nå var han borte, trodde de. De hadde sett ham dø. Men hans ord kunne de aldri glemme. Det er gått mange slik. Ja mon ikke alle som har hørt om ham, er enig i hva der står: Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskeleber er lagt.

Men så ble han borte, menneskenes spott og forakt tok ham bort, og tvilen fikk makt – verdens makt og møye skjulte ham. Men med ham svant håpet og gleden og freden. «Vi håpet,» sa de. Men nå var håpet ute. Så grundig hadde verdens kløkt gjort av med ham at de hadde mistet troen. Men den er betingelsen for livets lykke. Derfor sier Paulus lykkelig ved sitt livs kveld at han har bevart troen. Hvorledes er det med vår tro? Skrøpelig nok.

Da de to disipler gikk og talte sammen, kom Jesus. Ja, her er veien til troen. Tal med andre om ham, før du vet ord av det slår han følge, han lytter, legger varme i sine ord, og du skjønner det er ham. Da vet du at du ikke har vandret alene. I sorgen var han deg nær, ja fulgt hadde han deg på hele din vandring, hørt din barnebønn og blir hos deg til siste kveld.

Og bli hos meg, nå er det aftenstid
og mørket stiger – dvel o Herre blid.
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
du hjelpeløses hjelper, bli hos meg.